Behold sykehjemmet i Spania

Min bror ble sykehjemspasient og avhengig av rullestol da han var 65 år gammel. Han fikk først plass på et sykehjem i Bergen. Kontrasten er stor mellom livet der og det livet han nå har i Spania.

Publisert: Publisert:

SPANIA: Sykehjemmet ble den beste løsningen for min bror, skriver innsender. Illfoto: scanpix. Foto: Ververidis Vasilis

Debattinnlegg

Vigdis H. Vaksdal
pårørende

Jeg har hatt en fantastisk uke på Fundación Betanien i Spania. Det er flott å komme hit som pårørende og se hvor godt beboerne har det, høreprateni hagen, latter. De ansatte smører inn beboerne med solkrem, Vårsøg spilles over høyttalerne. Jeg overhører en beboer som sier til en ansatt: «Du er så omsorgsfull». Og det er de virkelig! Litt senere er det trim.

Vigdis H. Vaksdal

Alle sitter i rullestolene sine mens de ansatte instruerer øvelser. De som kan, prøver å bevege seg. Det løftes på armer og ben. Nakker strekkes. Oppmuntrende kommentarer er det raust med.«Så flott! Du er flink!« Min bror, som er beboer, sier gang på gang«det er fantastisk!».Vi ruller rundt i hagen,ser på plantene som kommer. Urter av ulike slag er på vei opp av jorden, og det er spennende å følge med på. Det lukter godt av busker og blomster. Sansene stimuleres.

Bettina Husebø om behandlingen av eldre:

Les også

Bestemor står bakerst i køen

Jeg fikk gleden av å være med på busstur med piknik, glade ansikter og mye skryt fra beboerne. Rullestoler ble omhyggelig satt inn på bussen og festet. Det tok tid å laste og losse, men det ble gjort med lune kommentarer og glimt i øyet. Beboerne var storfornøyde. Det er langt fra alle som er i stand til å uttrykke seg verbalt, men smil og nikk viser glede.Hver måned får beboerne være med på ulike utflukter.

Min bror ble sykehjemspasient og avhengig av rullestol da han var 65 år gammel. Han fikk først plass på et sykehjem i Bergen. Kontrasten er stor mellom livet der og det livet han nå har i Spania.

Første dag han var på sykehjemmet i hjemkommunen, kom hans niese og besøkte ham. De ble servert hver sin kopp kaffe av en ansatt. Samtidig fikk de beskjed om at de ikke kunne oppholde seg noe annet sted enn på rommet hans. Lokalitetene tillot ikke at beboerne oppholdt seg på den lille stuen eller i gangen. Fra rommet var det utsikt til veggen på andre siden av bakgården. Han hadde ingen mulighet til selv å trille ut i frisk luft med rullestolen. Personalet hadde ikke anledning til å følge ham ut heller.

To brødre forteller den sterke historien

Les også

Slik gikk det da mor fikk kuttet uføretrygden

De gjorde sitt beste, men bemanningen var for dårlig til noe ekstra. Min bror var avhengig av at besøkende kunne kjøre ham ut i rullestolen for at han skulle få kjenne litt frisk luft. Vær, føreforhold og det at det var svært tungt å kjøre rullestol på underlaget rundt sykehjemmet, gjorde at det var en del begrensninger.

Så kom det som etter vår erfaring ble den beste løsningen for ham: Sykehjemmet han bodde på, fikk tilbud fra Bergen kommune om et korttidsopphold for en pasient ved Fundación Betanien. Jeg fikk telefon om at de ville tilby min bror denne plassen da han var den yngste pasienten de hadde. Det viste seg at det var et fast opphold, noe vi er svært takknemlige for. Han ville nok helst ha vært nærmere familien, men når jeg spør ham om han vil tilbake til sykehjem i Bergen, kommer det et kontant og kraftig«nei«som svar.Her triller han selv ut i hagen når han ønsker det. Han synes det er godt å kunne komme seg rundt selv. Den største delen av dagen er han utendørs.

Sykehjemsoppholdet i Bergen ble et ensomt liv. I Spania er han del av et fellesskap. Her spiser de sammen, ser TV sammen, reiser på små utflukter og bader i bassenget. Min bror får et verdig liv tross alle begrensninger som sykdom og pleiebehov har påført ham.

Omsorg med stoppeklokke:

Les også

«Knip igjen, fru Hansen. Tiden er ute!»

Bergen kommunes plasser ved sykehjemmet er ikke fullt utnyttet, sies det, men kan dette ha noe med mangel på informasjon til potensielle brukere å gjøre? Vi fikk ikke noe informasjon om dette da vi søkte om sykehjemsplass for min bror.

Min bønn går til Bergen kommune og Rebekka Ljosland: Dette tilbudet må bestå i en eller annen form. Bruk tiden og se på mulighetene. Ikke ta noen forhastede beslutninger. Og takk til staben ved Fundación Betanienfor den gode jobben dere gjør.

Teksten er godkjent av innsenders bror.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg