Foreldre til mobbere må se seg i speilet

Mobbeofre deler sine triste historier. Og mediene ryster oss. Så vandrer vi gatelangs i fakkeltog med folkevalgte. År etter år.

Publisert: Publisert:

KJENDISVINKEL: Morten Harket fortalte om sin opplevelse med mobbing da statsminister Erna Solberg arrangerte nok et toppmøte om mobbing. Innsender tror ikke det hjelper. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Haakon E. H. Eliassen
far

Fredag 30. januar var det klart for nok et politisk toppmøte om mobbing. Erna Solberg smilte da hun ønsket eksperter, forskere, representanter fra skolevesen og mobbeofre velkommen. Til statsministerboligen fant også Morten Harket veien med sin sterke historie. En kjendisvinkel.

Senere samme dag landet en e-post fra statsministerens kontor i min e-postkasse. Alle landets nyhetsredaksjoner fikk den samme.

«Vi kan ikke akseptere at mange tusen elever hver eneste dag gruer seg til å gå på skolen. Mange av de gode innspillene som kom frem i dag skal vi ta med oss videre når vi i 2015 skal arbeide med utforming av en ny og bedre politikk for å forebygge og håndtere mobbing», pressemeldte statsministeren.

Les også

- I perioder ble jeg banket opp daglig

Er det ny og bedre politikk vi trenger etter alle disse årene med manifester, nyttårstaler, mobbelov og talløse politikertiltak? Hvilke bevis har vi for at dette er rett medisin? Er det ikke på tide å rette et fast blikk mot oss foreldre og pårørende som oppdrar mobberne? Vi har sluppet unna altfor lenge.

I innledningen til mobbemøtet la statsministeren trykk på at «den viktigste enkeltfaktoren for å redusere mobbingen er dyktige lærere og rektorer. Tydelige voksenpersoner som forstår hva mobbing og krenkende atferd handler om, som aktivt griper inn når de ser mobbing og som arbeider systematisk og langsiktig for å nå resultater».

«Systematisk og langsiktig« har jo norske politikere og skoleverket jobbet i årevis. De som var barn, mobbere eller mobbeofre den gang, er nå blitt voksne. I 2015 mobbes tusenvis av nye barn daglig.

Jeg er overbevist om den største gevinsten er å hente gjennom godt forebyggende arbeid mot mobbing i hjemmet. Gjennom kyndig veiledning fra mamma og pappa og andre stødige omsorgspersoner skapes trygge barn og unge.

Det er vi voksne som former og justerer barnets perspektiv. Og det er vi foreldre som hjelper barn til å sette ord på hva de selv føler. Og hva andre føler. Det er vi som skal si at det ikke er lov til å være stygg mot andre, å utestenge eller baksnakke. Men dersom vi selv opererer slik, så tar barna lett etter. Rause voksne som snakker pent og positivt om andre er en viktig nøkkel når barna skal utvikle gode sosiale ferdigheter.

Les også

Er det meg det er noe galt med?

Siden slutten av 90-tallet har jeg tidvis jobbet med dette temaet. Det er skapt en økt bevissthet og åpenhet rundt mobbing. Rettigheter og lovverk er blitt bedre. Mine mange møter med mobbeofre sier meg at en iherdig innsats fortsatt er viktig.

Men politikerne har ikke innfridd løfter. Heller ikke dagens regjering vil oppnå underverker. Ganske enkelt fordi dette viktige og grunnleggende arbeidet må skje på en arena hvor Solberg og andre positive krefter normalt ikke slipper til.

Mobberne og foreldrene har sluppet unna søkelyset lenge. Har noen regjeringsmedlemmer, stortingspolitikere eller markante samfunnsprofiler fortalt om sin fortid som mobber? Eller hvordan det er å være foreldre til en mobbejævel i grunnskolen? Ikke fortell meg at de ikke finnes. Men hvem tør stå frem?

I et NRK-intervju samme toppmøte-fredagen fulgte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen opp med å fortelle at regjeringen nå lager en «helt ny grunnmur for antimobbepolitikken». Og serverte samtidig følgende erkjennelse: «Selv om vi har snakket om mobbing i år etter år etter år, så har mobbetallene vært veldig høye, og stabilt høye dessverre.»

Å flikke på forskrifter, kjøre ut rundskriv og ferske planer i kombinasjon med politisk godvilje og innsats har vist seg ikke å ha særlig effekt.

Nettopp Røe Isaksen. I dette ligger innrømmelsen av at nå bør — og må - det handle om annet enn engasjerte politikere, flinke lærere og dyktige rektorer, godt lovverk, innarbeidede mobbeprogrammer og effektive sanksjoner og reaksjoner. Å flikke på forskrifter, kjøre ut rundskriv og ferske planer i kombinasjon med politisk godvilje og innsats har vist seg ikke å ha særlig effekt.

Tusenvis av barn og unge gråter seg fortsatt i søvn. Urovekkende mange våkner til en ny dag hvor de skal hånes, plages og utestenges.

Men hvem skulle egentlig tro noe annet? Hvor mange av oss kan se seg selv i speilet å si at vi er gode forbilder for egne barn?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg