Bilder av Alan og Galip klarte å berøre og ryste hele verden. Vi er vant til å se barn som leker på stranden, og som løper fra de små bølgene som treffer kysten for å ikke bli våte. Alan og Galip kunne ikke rope for å be om håndklær eller hjelp. De kunne ikke be om nye klær da deres var blitt våte.

Det var sterkt å se far Abdullah og høre hans fortelling om familiens flukt til Europa som splittet dem. Familien er en av flere millioner syriske flyktninger. Han er fra Kobani, men etter krigen med IS kunne han ikke leve der.

Familien flyttet fra Damaskus i Syria mot Tyrkia.Først var de i Istanbul, så kom de til Bodrum. Den dårlige behandlingen av syrere i Tyrkia tvang familien til å drømme om Europa og lete etter en smugler for å ta flukten videre.

— Jeg holdt min kones hånd, men guttene gled mellom hendene mine. Vi forsøkte å klamre oss til båten, men den mistet luft. Det var mørkt, og alle skrek, sier faren.

Det var siste gang han så barna sine i live.

Krigen i Syria er inne i sitt femte år. Nå rammer flyktningkrisen Europa. Vi har sett bilder fra Hellas, Makedonia, Bulgaria, Serbia og Ungarn hvor politifolk har begynt å bruke vold. De er ikke vant til så mange flyktninger. De tenker ikke over at det er menneskers plikt å søke etter et trygt liv.

Men når man ser noen i familien dø under ruiner og i massakrer, er det eneste man tenker på å komme seg ut av dette. Når man lever på gaten, er sulten og utnyttes av arbeidsgiver med luselønn bare fordi arbeidsgiver vet at man er syrer og ikke kan si nei, tvinger det folk til å søke etter et bedre liv. Akkurat som mange nordmenn gjorde i Sverige og USA da det var fattigdom i Norge. I Syria har vi både fattigdom og krig som gjør det vanskelig å komme tilbake.

Jeg er kurder, oppvokst i Syria, utdannet lege i Ukraina. Da jeg var ferdig utdannet, kunne jeg ikke dra tilbake og søkte asyl i Norge. Jeg kom hit fordi jeg visste at Nobels fredspris deles ut i Norge, og at jeg her kan gjøre mer for dem som lider. Jeg er heldig som kom før krigen begynte i Syria.

Men når man ser noen i familien dø under ruiner og i massakrer, er det eneste man tenker på å komme seg ut av dette.

Mange hadde en forestilling om Syria som reisemål for turister, landet har mange vakre steder og en lang og spennende historie. Men flere trodde ikke på meg da jeg fortalte om hva som skjedde i regi av regimets hemmelige politi, og at landet har et autoritært regime.Jeg fortalte hvordan kurdere og aktivister blir undertrykket.

Siden har mye forandret seg i Syria. Jeg ser flere som mister livet. Jeg ser flere som sulter og fryser, men få som kjemper for å gi dem mat, varme tepper og medisin. 2011 kom med en opprørsbølge i flere land, kjent som Den arabiske våren.

Syria var ett av landene der våren kom, folk hadde lyst til å bo i et mer rettferdig land, et land med reelt demokrati. Det var bruken av vold som gjorde at en liten andel av syrere begynte å flytte til naboland. De tenkte at FN kom til å gripe inn og stanse uroen. Ingenting skjedde.

2012 ble mer brutalt, og i 2013 fant ekstremister arbeidsrom på grunn av politiske vakuum i Syria. I 2014 begynte vi å høre om IS, og i 2015 har den brutale dødsmaskinen gjort situasjonen enda verre. Det er naturlig at antallet flyktninger øker.

Vi bør følge i Tysklands fotspor, som har besluttet å ta imot 100 ganger så mange flyktninger som Norge.

Vi klarer ikke å finne løsninger. I Norge diskuterer vi fremdeles om det er 8000 eller 10.000 landet vårt bør ta imot fra FN. Det som ofte blir diskusjonen, er en falsk motsetning mellom å ta imot et antall syrere her eller hjelpe dem i nærområdene. Men en del naboland kan ikke hjelpe, de trenger kanskje ekstra ressurser.

De siste ukene har vi sett en enorm vilje blant vanlige folk til å hjelpe flyktningene. Det har gjort at politikere har begynt å forstå at de må endre asylpolitikken og åpne grensene for trengende flyktninger. Vi bør følge i Tysklands fotspor, som har besluttet å ta imot 100 ganger så mange flyktninger som Norge.

Overgrepene mot sivilbefolkningen i Syria, både fra Assads regime og IS, vil ikke stoppe så lenge verden bare står og ser på. Mennesker vil fortsette å flykte fra umenneskelige forhold over Middelhavet på smugleres båter som ikke tåler den harde reisen.