Lærernes harme er berettiget

Å kreve at arbeidstakere selv skal finansiere en påtvunget videreutdanning, er både uklokt og frekt.

KUNNE LØST SEG: Om Torbjørn Røe Isaksen hadde innført en individuell rett til videreutdanning fullfinansiert av staten, ville problemet vært løst, skriver Anita Knapskog. Scanpix

Debattinnlegg

Anita Knapskog
Fylkesleiar, Utdanningsforbundet Hordaland

Bergens Tidende konkluderer på lederplass 17. juli med at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og regjeringen gjorde rett da de i 2015 vedtok nye kompetansekrav for lærere med tilbakevirkende kraft. Jeg mener både at konklusjonen er feil og at Bergens Tidende baserer seg delvis på uriktige fakta.

BT hevder at lærerne har ti år på seg til å innfri kravet. Dette stemmer ikke, det er kommunene som har ti år på seg til å sikre at de har tilstrekkelig med lærere som fyller de nye kravene. Den enkelte lærer er prisgitt at arbeidsgiver prioriterer deres søknad om videreutdanning fremfor andre. Lærere med lang erfaring og lang utdanning, som ønsker å søke jobb i en annen kommune, risikerer allerede i dag å komme bakerst i søkerbunken. Dette er reelle problemstillinger som vi får videreformidlet av våre medlemmer.

Les også

Én av fire nyutdannede lærere jobber ikke i skolen

Lærerne har i lang tid vært opptatt av og interessert i faglig påfyll og videreutdanning. Det er mange år siden Utdanningsforbundet krevde en rett til etter – og videreutdanning, og det er i dag langt flere søkere enn plasser til de tilbudene som finnes. Manglende økonomisk mulighet eller vilje hos kommunene til å satse på videreutdanning har vært, og er, et reelt hinder for at de lærerne som ønsker det skal få muligheten til å ta videreutdanning. For studieåret 2016/17 kom det på landsbasis inn 10.622 søknader til 5617 studieplasser innen videreutdanningsstrategien «Kompetanse for kvalitet». Av disse ble 6635 godkjent av skoleeier. Jeg vet, via våre hovedtillitsvalgte, at mange flere lærere ønsket å søke, men gjorde det ikke da de visste at de ville få avslag.

Kompetanse for kvalitet er attpåtil et spleiselag der lærerne selv betaler 25 prosent, enten i form av arbeidstid eller lønn. Staten betaler 75/60 prosent og kommunene betaler 0/15 prosent. Lærerne selv betaler altså mer enn arbeidsgiver, selv om det er arbeidsgiver som har ansvar for å sørge for riktig kompetanse. Å kreve at arbeidstakere som har tatt en gyldig og godkjent utdanning, og som har lang erfaring og viktig realkompetanse, selv skal finansiere en påtvunget videreutdanning, er både uklokt og frekt, og lærernes harme er berettiget. Om Isaksen hadde innført en individuell rett til videreutdanning, fullfinansiert av staten, ville problemet vært løst.