Hilde Traavik

Edvard er to år og ti måneder, og er tidlig språklig utviklet. Han har kunnet navnet på de fleste fargene i snart et år, han har klart å uttale den vanskelige kj-lyden enda lenger, og han kan formulere setninger som «Når du går, farmor, da blir jeg lei meg».Edvard har siden han var ett år gått i en god, ikke-kommunal barnehage. Da det ble kjent at bystyret i Bergen hadde bestemt at alle barn i kommunale barnehager skal språkkartlegges ved hjelp av kartleggingsverktøyet TRAS (Tidlig Registrering Av Språkvansker), spurte farmor hvordan de forholdt seg til dette i Edvards barnehage. «Vi har TRAS, men vi bruker det bare når vi er i tvil om et barns språkutvikling», var svaret, til farmors store glede.

Les også:

Til høsten skal Edvard begynne i en annen barnehage, og den er kommunal. Hvis ikke foreldrene reserverer seg mot at han skal kartlegges, skal altså personalet bruke tid på å kartlegge et barn som har en svært god språkutvikling.

Foreldre kan reservere seg mot at barna deres skal kartlegges. Det mener jeg de bør gjøre.

I skolen er det obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning helt fra førsteklasse av. Jeg har selv måttet gjennomføre kartleggingsprøve i lesing med småskoleelever, og svarene kartleggingen ga var ikke andre enn de jeg selv kjente fra min daglige omgang med elevene. Ut fra min lærerutdanning hadde jeg kunnskaper om barns lese— og skriveutvikling som satte meg godt i stand til å vurdere at noen elever var kommet langt i sin lese- og skriveutvikling, at de fleste utviklet seg helt fint, mens noen hadde en forsinket eller skjev utvikling. Disse elevene sørget jeg selvsagt for å få henvist til spesialpedagog eller logoped.

Kartleggingsredskapet «Leselos», ett av mange som er utviklet for måling av leseferdigheter, er også blitt obligatorisk på mange skoler og i mange kommuner. All denne kartleggingen må nødvendigvis ta tid. Dette kan gå ut over tiden til språkstimulering som den enkelte barnehage- eller skolelærer har til rådighet. Trolig får en del barn som trenger ekstra språkstimulering mindre av det fordi barnehagelærerne og lærerne er pålagt å bruke tid på å kartlegge alle barna.

Det kan også gå ut over tiden lærere i barnehage og skole har til for eksempel å fortelle og å lese høyt for barna. Fortellinger og høytlesing fra god litteratur er beste sort språkstimulering, i tillegg til at det gir mange gode opplevelser og kunnskaper og stimulerer fantasi, kreativitet og følelsesliv.

Les også:

Lærere i både barnehage og skole har en utdanning der de har lært mye om barns språkutvikling, både når det gjelder tale-språk og lesing og skriving. Denne innsikten setter dem i stand til å vurdere at de fleste barn har en normal språkutvikling, mens noen få — mellom fem og ti prosent, anslås det - strever og må få ekstra hjelp. De siste skal lærerne selvsagt være spesielt oppmerksomme på, og sørge for at de får den ekstra hjelpen de trenger. Denne tilliten hadde lærerne frem til rundt årtusenskiftet, og det er på høy tid å gi dem den tilbake.

Foreldre flest kan også vurdere barnas språkutvikling, og det er viktig at de er klar over at de har rett til å reservere seg mot at barna deres skal kartlegges. Det mener jeg de bør gjøre, dersom deres vurdering av sitt barns språkutvikling, sammen med barnehagens og skolens, tilsier at barnet har en god utvikling. Men er man i tvil, bør man selvsagt søke råd!

Les også:

Jeg avslutter med å spørre hvorfor politikerne pålegger lærere i barnehage og skole å gjennomføre denne massekartleggingen? Jeg vil så gjerne ha et godt svar fra politikere fra ulike partier på dette spørsmålet, for jeg forstår det ikke — enda jeg har bak meg tre tiår som lærer på barnetrinnet og femten år som underviser i lese- og skriveopplæring for fremtidige lærere.