Sliten av «generasjon prestasjon»

Hvorfor er det tabu ikke å ha ambisjoner? Å bare ville ha en normal jobb, gå hjem, lage middag, se på TV.

Publisert:

SØLVFATET: Det er foreldregenerasjonen som har lagt oss på dette sølvfatet der vi stirrer inn i vårt eget glitrende speilbilde. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Debattinnlegg

Emma Helene Heggdal
Masterstudent i allmenn litteraturvitenskap, UiB, Studentersamfunnet i Bergen

«Selv om jeg burde være det, er jeg ikke lykkelig». Det kommer som en tilståelse, det er vanskelig å si det: En synd. En hemmelighet man bærer på fordi man er redd for hva som skal skje om man sier det høyt, forteller det til noen. Generasjon prestasjon har ikke noe annet å gjøre enn å være lykkelig.

Kravet om lykke griper inn i livet på alle mulige måter. Ikke bare skal du generelt sett være lykkelig, du skal også lykkes med livet på en måte som andre anerkjenner som «det å lykkes». Du skal lykkes i å være lykkelig, og lykkelig med det å lykkes. Vi smiler blygt når vi får skryt, og forteller ikke hvor vanskelig det faktisk var det vi fikk skryt for.

Samtidig skal du ikke bare være en av alle de andre - nei, akkurat du skal også være førstemann. Du og alle andre. I boken «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» viser Johan Harstad problemet med ledestjernejaget. Alle kan ikke være nummer én, så enkelt er det bare. Hvorfor er det da slik at det er et radikalt valg å bare være et menneske? Hvorfor er det tabu å ikke ha ambisjoner, å ikke ville prestere noe stort? Å bare ville ha en normal jobb, gå hjem, lage middag, se på TV, kanskje gå en tur med hunden? Dra på ferier til Danmark eller hytten - ikke for å oppleve noe nytt og finne seg selv på reisen, men for å slappe av? For vi er ganske slitne og kunne trengt en pause, selv om vi er «generasjon prestasjon».

Les også

Stresset av livet

Er vi rett og slett for privilegerte, har vi for mange muligheter? Det virket i hvert fall sånn på de mange som skriftet i NRK Innafor sin «skrifteboks» som sto utenfor forskjellige utdanningsinstitusjoner i vår. Der inne fikk de flere spørsmål, og svarene ble filmet. Veldig mange besvarte spørsmålet om hvorfor unge er så opptatt av å prestere med at det forventes av dem. De må gripe mulighetene når de først hadde så mange.

Det forventes for mye av oss, og vi forventer for mye av livet. Det er velstandens og privilegiets paradoks – det er det ytterste av i-landsproblemer. Men det fjerner ikke det faktum at det er et samfunnsproblem. Halvparten av befolkningen blir psykisk syke i løpet av livet, og de som ikke gjør det blir påvirket av dem rundt seg som er det. Flere og flere unge søker psykisk hjelp – er det et tegn på at en mer åpen kultur, eller at flere lider?

Les også

- Alt ligger til rette for at jeg skal være lykkelig. Så det er jo meg det er noe galt med hvis jeg ikke er det.

Vi er så ekstremt flinke, og vi er deprimerte. Vi haster av gårde for å bli voksne, ansvarsfulle mennesker. Det er in å ta ansvar for eget liv: Å ha tingene på stell, fin leilighet, god utdannelse, trene, være venner med alle - også foreldrene sine. Vi er ambisiøse og arbeidsomme. Det er in å ha kontroll, og vi kontrollerer oss syke.

Aksel Braanen Sterri skrev i Aftenposten i 2013 et innlegg om at vi burde kalles «generasjon opplysning», siden vårt prosjekt går ut på å spre kunnskap og løse problemene gjennom den, og ikke sinte ord slik som «ironigenerasjonen» prøvde. Kanskje har Sterri rett – og kanskje det har gjort at vi blir mer voksne og ansvarlige tidligere i livet. Det kan være en ganske tung byrde å bære, spesielt når vi ikke anerkjennes for det, men i stedet stemples som lydige og selvsentrerte slappfisker.

Les også

Lykkeligst alene

Likevel er noe delvis forsvunnet – det politiske engasjementet, aktivismen. Vi er kunnskapsrike og flittige, men har ikke overskudd til å ta de ekstra kampene. Som da det ble laget et opprop mot at Grünerløkka skulle få en Espresso House-kafé, og mange satte set opp på «attending» – de skulle gå i tog og greier. Men veldig få møtte faktisk opp. Er dette typisk for vår tid?

Maria Dyrhol Sandvik skrev i BT i 2013 om «generasjon meg» at det politiske engasjementet er blitt borte i all selvrealiseringen. Samtidig kan vi ikke si at opphøyingen av individet kommer fra generasjonen selv – vi må se på foreldregenerasjonen.

Det provoserer når de oppfordrer til å ta et oppgjør med «generasjon meg». For det er deres «generasjon væpna revolusjon» som i det stille gled over i «generasjon veletablert og velformulert». Det er de som har oppdratt oss til å bli dem vi er. Det er de som har lagt oss på dette sølvfatet vi nå ligger og stirrer inn i vårt eget glitrende speilbilde.

Les også

Malin var «perfekt», nå er hun fri og lykkelig

Men vi kan gå enda lengre: Det er heller ikke vi som har laget den situasjonen vi befinner oss i, hvor alt er globalisert og effektivisert og glir gnisningsfritt gjennom kapitalismens oljesmurte maskineri. Generasjonene før oss har bygget landet og tilrettelagt alt for oss. Men de etterlater oss også en verden der vi kan se alt på skjermen, men gjøre lite med det, fordi alt i realiteten styres av noen andre og eies av noen med makten på sin side. Hva hadde egentlig et sint, lite hipsterfakkeltog gjort mot Espresso House sine planer om å lage kafé på Grünerløkka? Papirene var trolig undertegnet allerede og oppussingsarbeidet satt i gang. Man kunne oppfordret til boikott, men man kunne ikke stoppet folk fra å gå der.

«Generasjon meg» prøver strengt tatt bare å opprettholde en selvfølelse i en tid der vi har så mange valg at det til slutt føles som om det er det samme hva vi velger. Vi må se på årsaken, ikke virkningen. Det er på tide at «generasjon overbeskyttende, men alltid velmenende» forklarer seg selv.

Studentersamfunnet i Bergen arrangerer møtet «Kravet om lykke» torsdag 27. oktober. Åpent for alle.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg