Å trollbinde publikum er ikke nok

God undervisning kommer ikke fra hjertet, men av hardt arbeid.

FELLESOPPGAVE: Å belønne fremragende undervisere er en måte å synliggjøre at undervisning er en fellesoppgave som krever samarbeid, også på tvers av avdelinger og institutt, skriver Arild Raaheim. Anette Karlsen

Debattinnlegg

Arild Raaheim
Professor, Institutt for pedagogikk, UiB

Som første institusjon i Norge har Universitetet i Bergen (UiB) og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet innført en meritteringsordning for undervisning. Etter modell fra Universitetet i Lund kan universitetsansatte søke om status som Fremragende Underviser. De som når frem med søknaden, vil i tillegg få en viss økonomisk uttelling i form av lønnstillegg.

Det er utarbeidet et sett av kriterier som søkerne vil bli vurdert etter, og alle søknader vurderes av en ekspertkomité hvor også internasjonal ekspertise er hentet inn. Dette er ikke en foreleserpris, eller en ordning hvor man kan belønnes mer for å fortelle at du er en god underviser, enn for faktisk å være det, slik enkelte kritikere har hevdet. Dette er en ordning som har som siktemål å styrke undervisningskvaliteten på universitetet, og å synliggjøre at undervisning er en fellesoppgave.

I likhet med det som ofte er tilfelle når denne delen av universitetshverdagen kommer på dagsordenen, preges kommentarene av mye personlig synsing og føleri: «God undervisning kan ikke kjøpes, den kommer fra hjertet.» (Jan Petter Hansen, Studvest). «Det som belønnes, er ikke å være en engasjerende, oppmerksom og formidlende kraft på podiet, det er å ha papirene i orden» (Inger Merete Hobbelstad, Dagbladet). «Jeg har lite til overs for tankegangen om at vi mennesker (og professorer/forskere/undervisere) er rotter som må belønnes med ostebiter for hver arbeidsoppgave vi skal utføre» (Johannes Skaar, NTNU).

Les også

Foreleserne som har skjønt det

For en som gjennom mer enn 30 år har hatt studenters læring som forskningsområde, kommer slike uttalelser ikke lenger som noen overraskelse. Men det hadde vært å håpe at professorer hadde en mer undrende og forskende tilnærming til også denne delen av sin virksomhet.

God undervisning kommer ikke fra hjertet, men av hardt arbeid. Og læring er hardt arbeid. All undervisningsplanlegging må ta utgangspunkt i følgende erkjennelse: Læring skjer i studentenes tid, gjennom de aktiviteter de engasjerer seg i, alene eller sammen med andre. En dyktig formidler kan gjerne trollbinde sitt publikum og skape magiske øyeblikk, men læringsutbyttet for studentene er avhengig av arbeidet de selv legger ned. I forkant av forelesningen, i løpet av forelesningen, og i etterkant av forelesningen.

Som universitetslærere er det vår oppgave å bistå studentene i deres læringsarbeid. Da holder det ikke å være en formidlende kraft på podiet som byr på alt det hjertet banker for. Spesielt ikke om studentene i neste omgang haster videre til en ny forestilling, en ny fortelling og en ny formidler.

Læringen som skjer som passiv deltaker i et auditorium, er svært kortlevd. God undervisning handler i en viss forstand om å ha et repertoar av handlinger, om å ha kunnskap om hvordan studenter lærer, hva de lærer av, og dermed også å vite når en bør tre ned fra podiet og holde litt igjen. For å sikre at studentene faktisk lærer det de skal. Her fins det mye forskning å la seg inspirere av. God undervisning er forskningsbasert undervisning, og forskningsbasert undervisning er undervisning som tar hensyn til og bygger på det forskning har vist skaper god læring.

Les også

Fantastiske forelesere

Debatten rundt UiBs innføring av en meritteringsordning for undervisning kan gi inntrykk av at dagens situasjon preges av upåklagelig undervisningskvalitet. I den grad et slikt inntrykk er skapt, er det på sin plass med en viss korrigering. Mye godt arbeid gjøres, men det er også mye dårlig undervisning på landets universiteter. Undervisning som mest av alt bidrar til å stjele tid fra det som virkelig bidrar til god læring, nemlig studentenes egen aktivitet og arbeid. Den tradisjonelle forelesningen, uansett hvilken kroppsdel hos foreleseren som er involvert, bidrar til å sementere en forståelse av hva kunnskap og læring er. Og av hvilken rolle studentene skal ha i sin egen læringsprosess. Forelesningen var en hensiktsmessig og fornuftig ordning på 1400-tallet. Den er det ikke i dag.

Ordningen med å belønne fremragende undervisere handler om å øke statusen til og kvaliteten på undervisningen på institusjonen. Det er også en måte å synliggjøre at undervisning er en fellesoppgave som krever samarbeid, også på tvers av avdelinger og institutt. At ordningen også er forbundet med en individuell belønning, har skapt opphav til det som ikke kan sies å være annet enn usaklige innsigelser. Om problemet oppfattes å være at dette er «å kjøpe undervisning», bør en for balansens skyld stille samme spørsmål til alle insentivordningene som gjelder for forskning. Jeg har vanskelig for å tro at en førsteamanuensis vil gå med på at forskningen er kjøpt dersom vedkommende får opprykk til professor og dermed høyere lønn.