Hva skylder vi våre foreldre?

Når du velger pensjonistlivet i Syden, kan du ikke vente at barna stiller opp når du blir syk.

Publisert Publisert

FORSTÅELIG: Noen barn føler seg sviktet når foreldrene flytter til Syden når de blir pensjonister. Når de så senere blir syke og ber om barnas hjelp til å komme hjem til Norge, er det flere som sier nei, skriver Espen Gamlund. ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Debattinnlegg

  • Espen Gamlund
    Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen

**Relasjonen mellom** foreldre og barn er spesielt og nært, og varer gjennom store deler av livet. Det hviler noen forventninger på forholdet, for eksempel at våre foreldre stiller opp og hjelper til når vi får barn, akkurat som våre foreldre forventer at vi stiller opp og hjelper til når de blir pleietrengende.

Mange opplever at foreldre _skylder_ barna sine en trygg og god oppvekst, mens barna skylder sine foreldre takknemlighet. Tankegangen er at vi står i gjeld til våre foreldre, fordi de har gitt oss livet i gave. Men her må vi trå forsiktig frem.

Hvis naboen vanner blomstene mine mens jeg er på ferie, er det rimelig å kreve at jeg gjengjelder tjenesten. Vi sier gjerne da at jeg skylder naboen min en tjeneste. Og når jeg har vannet blomstene hans, så løses jeg fra min plikt. Forholdet mellom foreldre og barn er ganske annerledes. En viktig forskjell er at forholdet ikke er basert på frivillighet. Barn har ikke valgt å bli født, og skylder derfor ikke sine foreldre takknemlighet for det.

Erle Sellevåg:

Les også

Du er forelder, ikke en bestevenn

Men så kan man spørre: Er ikke det å bli født en gave i seg selv? Dette er en forførende tankegang, likevel mener jeg den må avvises. De færreste skaper barn for barnas skyld; de gjør det for egen skyld. Hvis barnas takknemlighet skal rettes mot noe foreldre har gjort, så må det være mot noe de gjorde for sin egen skyld, og det virker merkelig. I tillegg blir mange barn til av ren og skjær tilfeldighet (flaks eller uflaks). Det er også uklart om man kan dra fordeler av å bli født på en måte som gir opphav til takknemlighet. Det avhenger selvsagt av hva slags liv man får, men det er slett ikke alle forunt å få et godt liv som skulle tilsi at de burde takke sine foreldre.

Det er ingen grunn til at barn skal føle takknemlighet overfor sine foreldre for at de gir dem en trygg og god oppvekst. Det er noe foreldrene skylder barna sine. Foreldre som svikter her, kan bebreides for det.

  • Har du meninger eller historier du vil dele? Send e-post tildebatt@bt.no

Men hva med foreldre som strekker seg ekstra langt for å gi barna en ekstra god oppvekst, og som kan sies å gi sine barn fordeler? Skylder disse heldigstilte barna sine foreldre takknemlighet? Eller hva med vanskeligstilte foreldre som anstrenger seg mye hardere enn andre foreldre for at barna skal få en anstendig oppvekst? Skylder disse barna sine foreldre takknemlighet? I begge disse tilfellene er jeg er tvilende til å formulere dette som noe barna skylder sine foreldre.

Det vi kan si, er at disse barna bør være takknemlige. Men det er viktig å være klar over hva som er grunnlaget for denne takknemligheten. Det er ikke en takknemlighet over å være født, men en takknemlighet over at foreldrene strakk seg lenger enn det som er rimelig å forvente og kreve. Hvor grensen går for hva foreldre bør gjøre for sine barn, er vanskelig å si. Dermed er det vanskelig å si nøyaktig når foreldre har gjort mer eller mindre for sine barn enn de plikter, og nøyaktig når barn bør være takknemlige.

Bileieren som kjørte over hunden min slapp unna alt ansvar:

Les også

Ikke et verdig farvel

Men vi kommer ikke utenom at det må settes en slik grense. I praksis settes grensen av den enkelte familie. Det betyr ikke at det ikke finnes noen objektive standarder for hvor en slik grense bør gå. Noen ganger gjør foreldre åpenbart mindre for sine barn enn de burde, og da har barna grunn til å reagere negativt. For eksempel føler noen barn seg sviktet når foreldrene flytter til Syden når de blir pensjonister. Når de så senere blir syke og ber om barnas hjelp, er det flere som sier nei. Jeg mener det er er en høyst forståelig reaksjon.

I utgangspunktet skylder ikke barn foreldrene sine noe, men noen foreldre kan gjøre seg fortjent til barnas takknemlighet. Og kanskje bør barna hjelpe foreldrene når de blir syke eller ta vare på dem ved livets slutt. Men det er ikke fordi de skylder sine foreldre å gjøre det. Det må være av andre grunner.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg