Fokuset må være på innsats

Når felte noen en gledeståre for noen som gjorde sitt beste, og fikk en treer i stedet for en toer?

PRESS: Ros blir ofte basert på resultater, fremfor personlighet eller innsats. Dette bidrar til et samfunn med et enda større prestasjonspress, fordi vi i større grad søker anerkjennelse hos andre gjennom å prestere. Shutterstock / Scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Sunniva Wisnæs-Leivestad
Elev, videregående

For mange av oss er hver dag en brikke i det store puslespillet om å bli best i mest. Vi blir formet av tanken om at resultater veier mer enn innsatsen som legges ned. Vi lar prestasjonene definere oss.

Men hva skjer når vi ikke lenger strekker til?

I dag skal vi greie alt, og gjerne være best i det i tillegg. Gode idrettsprestasjoner eller gode karakterer blir applaudert, og kanskje felt en liten gledeståre for. Kommentarer som: «det må være lett for deg, du er jo så flink!» blir jevnt fordelt mellom dem som når målet. Som sekserelev blir man hele tiden fortalt hvor heldig man er, hvor flink man er, og hvor smart man er.

Men når felte noen en tåre for noen som gjorde sitt beste, og fikk en treer i stedet for en toer? Når var innsatsen det som betydde noe? Ros blir ofte basert på resultater, fremfor personlighet eller innsats. Dette bidrar til et samfunn med et enda større prestasjonspress, fordi vi i større grad søker anerkjennelse hos andre gjennom å prestere.

Les også

«Du er god nok uten seksere!»

Vi når knapt et mål før vi raskt flytter fokuset over til et nytt. Vi streber etter å få A på eksamen, mer spilletid på banen, eller kanskje endelig bli forfremmet på jobben. Vi fokuserer så mye på hva vi ønsker, at vi kanskje går oss vill eller glemmer å ta vare på oss selv i prosessen.

Arbeidsplasser som har et større fokus på sluttresultater enn prosessen, et såkalt prestasjonsklima, kan bidra til at de ansatte har større sannsynlighet for å få prestasjonsangst eller å bli utbrent, viser en undersøkelse av Christina Nerstad ved Handelshøyskolen BI fra 2014. Når prestasjonsjaget tar over, vil vi bli redd for å feile. Om det eneste vi får ros for er de gode resultatene, vil disse gro fast i oss, og det vil være disse som definerer hvem vi er.

Om vi en dag skulle feile eller bomme på målet, kan dette føre til at vi sitter igjen med en følelse av at vi ikke er verdt noe. Hvis vi alltid har latt prestasjonene våre definere oss, hva er vi da uten dem?

Å alltid ha høye forventninger til seg selv gjør at man ikke godtar noe mindre enn det perfekte. Vi trenger å strekke oss etter resultater, men på hvilken bekostning? Når vi ender med å bli «dårlig på å være dårlig på ting», som betyr at vi har så høye krav til oss selv at vi ikke gir oss lov til å feile, da mener jeg at vi burde stoppe opp og revurdere hva hovedfokuset vårt er.

Vi må bli flinkere til å rose hverandre for innsatsen som legges ned, uavhengig av resultatet. Vi må bli flinkere til å bygge mennesker, i stedet for målrettede maskiner som kun lever på ros for prestasjoner. Vi må finne en sunn balanse mellom å fokusere på prosessen og å bry oss om resultatet.

Vi trenger talenter som er eksepsjonelle på sine områder, men mest av alt trenger vi et mangfold av ulike individer som alle gjør så godt som de kan.