Forstemmende av Marte Michelet

DEBATT: Det er helt urimelig av Marte Michelet å påstå hva hjemmefronten visste eller burde vite.

BJØRN WEST: Hjemmefronten var ikke bare Bjørn West (bildet), Lingekompaniet, Shetlandsgjengen og enkeltpersoner som Max Manus og Kjakan. Det vokste frem en hel folkebevegelse. Da er det helt urimelig å påstå hva hjemmefronten visste eller burde vite, skriver innsenderen. Henning Wernøe, Bjørn West-museet

Debattinnlegg

Truls Jacob Langvand
Lektor emeritus, Bergen Katedralskole. Ordonnans i sivilt luftvern 1944-1945

Det er forstemmende å lese Marte Michelets antydninger om den norske hjemmefrontens manglende innsats for jøder i Norge under 2. verdenskrig, hva de angivelig hadde fått opplysninger om, og hva de burde eller kunne ha gjort. Det tyder på manglende kunnskaper om hva hjemmefronten i Norge egentlig var, og hva den var i stand til å utrette.

Det var tydelig uenighet mellom britiske militære myndigheter og norske myndigheter i London, ja også blant hjemmefrontlederne, om hvordan hjemmefronten skulle organiseres og drives.

Da krigen kom til Norge 9. april 1940, var det nok av nordmenn som ville melde seg til den såkalte hjemmefronten. Den var godt organisert i krigens første par år med navnelister og tydelige adresser til medlemmene, slik at de kunne nås på kort varsel.

Det tok derfor ikke lang tid før tyske Abwehr og Gestapo slo kloen i dem. Allerede i 1. april 1942 ble Alværgruppen rullet opp. 40 mann ble arrestert, 34 sendt til Berlin. 14 av dem ble henrettet.

2. oktober 1942 ble Kristian Stein-gruppen rullet opp i Bergen. De hadde medlemslister med navn, adresser og til og med telefonnummer til noen medlemmer, som Gestapo fikk tak i. 200 av dem ble arrestert, ti ble henrettet, og 51 døde i tysk fangenskap.

INNSENDEREN: Truls Jacob Langvand Rune Meyer Berentsen (arkiv)

Av bitter erfaring måtte hjemmefronten gå under jorden og ble etter hvert en front med mange forgreininger, der deltakerne visste minst mulig – helst ingenting – om hverandre.

Det er ikke uten videre lett å definere den norske hjemmefronten i Norge under 2. verdenskrig. Det var ikke bare Bjørn West, Gutta på skauen, Lingekompaniet, XU-gruppen, Shetlandsgjengen, Tælavåg-folkene, og enkeltpersoner som Max Manus, Kjakan osv.

Les også

Harde påstandar: Meiner heimefronten kunne ha berga fleire norske jødar

Det er lett å glemme noen, men det vokste etter hvert frem en hel folkebevegelse som trygt kan betegnes som hjemmefronten, i tillegg til den mer organiserte ledelse som satt i London. Under slike forhold er det helt urimelig å påstå hva hjemmefronten visste eller burde vite.

Viktige opplysninger som i tilfellet kunne eller burde nådd frem til sentrale aktører i motstandsbevegelsen, nådde heller ikke alltid frem av forsiktighetsgrunner.

Påstander om at hjemmefronten ble varslet om den forestående interneringen og deportasjonen av jøder, er urimelig tatt i betraktning muligheten til å organisere en slik hjelp når det var så mange i landet som ble forfulgt og trengte hjelp til å flykte.

Det er all grunn til å tro at mange jøder virkelig ble hjulpet av enkeltmennesker som ikke sympatiserte med nazistene. Jødene som var i stand til det, gjorde nok sine forberedelser, men det var ingen enkel sak å flykte ut av landet uten hjelp. For noen var det helt umulig. Grensen mot Sverige var strengt overvåket av tyske militære.

Likevel klarte omtrent 1100 norske og andre jøder i Norge å redde seg over til Sverige. Noen av dem kom seg over på egen hånd, men de fleste flyktet ved hjelp av en eller flere hjelpere. Et ukjent antall jøder overlevde i Norge under krigen, skjult på sykehus og andre steder. Noen skiftet navn, som de også beholdt etter frigjøringen.

HJEMMEFRONTEN: Bjørn West (bildet) tilhørte den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Henning Wernøe, Bjørn West-museet

Et aldri så godt planlagt fluktforsøk var nær ved å lykkes for Leonard Scheer. Ved krigens utbrudd var han eneste jødiske elev ved Bergen Katedralskole. Han ble selvfølgelig godtatt som en likeverdig klassekamerat, og flere av elevene hadde kontakt med ham også etter tyskernes okkupasjon.

Leonard var en flink elev som etter examen artium kom inn på det lukkede medisinstudiet ved Universitetet i Oslo. Det er ingen tvil om at hans medstudenter var klar over at jødene i Norge fryktet for å bli internert etter at tyskerne tiltok seg all makt i Norge. Studenter ved landets eneste universitet var nok smertelig klar over tyskernes jødehat.

Les også

– Antisemittismen er på fremmarsj både i Norge og resten av verden

Det er neppe usannsynlig at det var de som hadde planlagt en fluktrute til Sverige for Leonard dersom det skulle bli nødvendig. Men medstudentene var ikke klar over at de selv også sto i fare for å bli arrestert kollektivt som studenter i Oslo, for så å bli sendt til Tyskland.

I november 1942 møtte Leonard rent tilfeldig en tidligere klassekamerat fra «Katten» i Bergen på gaten i Oslo. Hun var også student ved Universitetet i Oslo, men uttrykte sin forundring over at han ikke allerede hadde flyktet til Sverige. Men Leonard mente å kunne berolige henne, og forsikret at han hadde gode nok kontakter som kunne hjelpe ham over til Sverige hvis det skulle bli nødvendig.

Men Leonard hadde som så mange andre forregnet seg. Ingen nordmenn hadde forutsett tyskernes neste trekk – nemlig å arrestere samtlige studenter ved Universitetet i Oslo, for så å internere dem i Tyskland. Dermed satt Leonard i fellen.

Han ble plukket ut og skilt fra de andre studentene og sendt til Auschwitz. Der ble han først satt til å kjøre bort likene til sine trosfeller i trillebårer fra gasskamrene til forbrenningsovnene, inntil han selv måtte dele den samme skjebne – vel vitende om hva han gikk til.

Absolutt ingen nordmenn hadde i sin villeste fantasi kunnet tenke seg den skjebne som jødene gikk i møte etter at de ble deportert til Tyskland.