Vi gjennomfører et gigantisk sosialt eksperiment

DEBATT: Det passer ikke inn i dagens politiske virkelighet å hevde at barnets mor er den mest naturlige omsorgspersonen.

FOR LITE VOKSENKONTAKT?: Mange ting står på programmet i løpet av barnehagedagen. Tilknytning i kvalitativ forstand er ikke en av dem. Det er rett og slett ikke mulig, skriver innsenderen. Foto: NTB scanpix (Illustrasjonsfoto)

  • Ketil Vestbøstad
    Omsorgsarbeider og nattevakt i bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, Bergen
Publisert:

Det gjør inntrykk å lese barnehagestyrer Sabine Scheidts innlegg i BT 17. november, der hun skriver at barnehageansatte er i ferd med å gi opp på grunn av for liten bemanning. Hun treffer godt når hun skriver at «yngre og yngre barn får rett til barnehageplass, uten å tenke på at disse babyene ofte krever en voksen hver, lenge.»

Fra naturens side har barn fra seksmånedersalderen fått det å jobbe med tilknytning som sin viktigste arbeidsinstruks. Problemet er bare at naturen glemte å sjekke om den hadde politisk ryggdekning for en slik tildeling, og det har den tydeligvis ikke i dagens virkelighet.

Tilknytning handler om å etablere en varig relasjon til en primær omsorgsperson. Siden den nevnte natur allerede har brukt opp kvoten for politisk ukorrekthet, så vil den neppe våge å hevde at barnets mor i denne fasen kunne framstå som den mest naturlige kandidaten for en slik omsorgsrolle.

Ketil Vestbøstad Foto: Privat

Men kan ikke barnehagepersonalet være gode omsorgspersoner?

De skal ha all ære for å prøve, men det blir som forsøket på å oppheve tyngdelovens paragraf 1 ved å løfte seg selv etter håret. For vi kjenner situasjonen deres: Noen jobber tidlig, andre sent. Så har noen ferie, noen avspaserer, mens andre er sykmeldte. Noen begynner, og noen slutter. Arbeidsdagen kan være på ti timer.

Mange ting står på programmet i løpet av dagen. Tilknytning i kvalitativ forstand er ikke en av dem. Ikke fordi man ikke ønsker det, prøver på det og jobber intensivt med det, men fordi det rett og slett ikke er mulig. Naturlovene kan omgås, men ikke så lett omskrives.

Les også

Ansatte i barnehage: «Jeg har alltid gledet meg til å gå på jobb. Det har endret seg.»

Men er det så farlig da, om ikke barna lærer allverden tilknytning? Vi har jo verdens høyeste pedagogtetthet. Og barna har verdens beste fremtidsutsikter.

Tidligere i høst ble resultatene fra trivsels-og helseundersøkelsen blant norske studenter presentert. Der kom det frem at 29 prosent oppgir alvorlige psykiske symptomplager. En betydelig økning fra tidligere undersøkelser. Årets Ungdata-rapport peker i samme retning. Der kan vi lese om en markant økning i selvrapporterte psykiske helseplager.

TILKNYTNING: Det blir ikke nok tid i en travel barnehagehverdag til å ivareta barnas behov for tilknytning, mener Ketil Vestbøstad. Foto: NTB scanpix

Kan det være at Scheidt har rett når hun skriver at «Nesten en hel generasjon barn opplever for liten voksenkontakt gjennom de kritiske første årene, og de negative resultatene kan bli omfattende både for barnet selv, foreldrene og samfunnet (...)»

Jeg undres på om fremtidige generasjoner vil forstå logikken som gjør at vi for tiden gjennomfører et gigantisk sosialt eksperiment der resultatene er mildt sagt uoversiktlige.

Jo da, jeg er klar over at disse synspunktene i dagens politiske virkelighet er like velkomne som en spedalsk i en L'Oreal-reklame, og jeg blir ikke forundret om de blir møtt med den yndede form for debatteknikk som kalles taushet. Men til syvende og sist handler det kanskje om hva som skal veie tyngst - brutto nasjonalprodukt eller brutte fremtidshåp.