En annen måte å se Wara-saken på

DEBATT: Teatergruppen Black Box bør få en unnskyldning både fra politiet og fra statsminister Erna Solberg (H).

Debattinnlegg

Teaterstykket «Ways of Seeing» på Black Box Teater i Oslo har ledet til en av årets store politiske skandaler.

Med direkte tilknytning til landets ledelse, regjeringen, er saken altfor viktig til å kunne avfeies som en «personlig tragedie».

Og om det er noen som virkelig har grunn til å klage, er det teatergruppen.

Deres svært beskjedne inngrep i justisminister Tor Mikkel Waras (Frp) privatliv, fremvisning av fasaden av hans hus, har ført til et massivt trykk, der selv statsminister Erna Solberg (H) har rettet en bebreidende pekefinger.

En slik fremvisning, i likhet med Google streetview og pressens omfattende avbildning av huset i ettertid, er åpenbart ikke straffbar.

Likevel siktet politiet dem for krenkelse av privatlivets fred og forsøkte å få domstolenes tillatelse til å gjennomføre ransaking.

Politiets handlinger er særlig bekymringsfulle. Slike aksjoner vil kunne legge en demper på villigheten til å ytre seg og å bruke kontroversielle virkemidler i kunsten.

Ikke bare burde politiet selv forstått at fremvisningen ikke var straffbar. Hadde de tatt seg bryet med å se forestillingen, ville de fått dette fortalt av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund.

Men når de sikter noen for privatlivskrenkelse gjennom «offentlig meddelelse», er det nesten ikke til å tro at de vil ransake for å finne bevis.

Det er jo det offentlige materialet som må danne grunnlaget for saken. Det fremstår ganske enkelt som en panikkartet handling for å tilfredsstille det politiske ønsket om å finne «noe» å ta teatergruppen for.

Heldigvis har politiet nå tatt til vettet og henlagt saken – etter å ha fått klar beskjed av domstolene om at de ikke hadde noen sak.

Det er likevel bekymringsfullt at vi ikke kan stole på at politiet agerer uavhengig av maktapparatet, og at vi har en statsminister som ikke i tilstrekkelig grad tar ytringsfriheten på alvor.

Erna Solberg (H) bør ha kjennskap til trusler mot teatergruppen og det massive presset stykket har ført til. Likevel valgte hun å be teatergruppen «tenke seg om».

Dermed påla hun ikke veldig indirekte Black Box ansvar for truslene mot justisministeren.

Det vitner om manglende forståelse for at kunst skal kunne provosere, for den vide friheten vi må ha som borgere til å kritisere makten, og for hvor beskjedent inngrep i privatlivet en slik fremvisning av husfasaden faktisk innebærer.

At Solberg etter at nærmere et dusin aviskommentarer har bedt henne unnskylde, fortsatt ikke har beklaget sine uttalelser, gjør det ikke akkurat bedre.

Justisministerens samboer er foreløpig kun siktet for å ha iscenesatt bilbrannen, og det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner.

Men svært mye kriminalitet skyldes «personlige tragedier», psykisk sykdom eller fattigdom og nød.

Når slike handlinger får så store konsekvenser for en liten teatergruppes utøvelse av legitim maktkritikk, bør saken få like stor oppmerksomhet i tiden fremover som annen alvorlig kriminalitet.

Det virkelige offeret i saken er den lille gruppen bak «Ways of Seeing». Den bør få en unnskyldning fra både Erna Solberg og politiet.