Ordførerne må gjøre jobben sin

Kommuner kan ikke sende et signal til den skeive delen av befolkningen om at deres ekteskap og kjærlighet er mindre verdt.

Torsdag 4. januar slår lederen i Bergens Tidende fast at det er viktig at politikere som ikke ønsker å være vigslere, skal kunne slippe å være det. Det er ikke nødvendigvis en uproblematisk inngang til problemstillingen.

Når ordførere, varaordførere og andre mer eller mindre tilfeldige folkevalgte og kommuneansatte skal gjennomføre vigsler i kommunene, er det viktig at kommunene har et videre perspektiv på rollen de er tildelt enn deres egne private og politiske meninger om vigsler.

Særlig gjelder dette for de gruppene som etter ekteskapsloven er tildelt automatisk vigselsrett, nemlig ordfører og varaordfører.

Når kommunene nå har overtatt oppgaven med å sørge for borgerlige vigsler, skaper dette noen utfordringer.

Human-Etisk Forbund har pekt på at det ikke er noen form for kompetansekrav til de som skal gjennomføre disse seremoniene, noe som kan medføre store kvalitetsmessige forskjeller på seremoniene rundt omkring i landet. Avisen Dagen har luftet problemstillinger knyttet til eksisterende arbeidsmengde og ordførere som ikke har villet vigsle likekjønnede.

Det fremstår som tydelig at det er sistnevnte grunn som er årsaken til at flere lokalpolitikere i Hordaland ikke ønsker å gjøre jobben som vigsler.

Når kommunen skal velge personer utover ordfører og varaordfører som skal stå for de offentlige vigslene, mener jeg som BT og Bergen kommune at det er viktig at vi velger de politikerne som er motiverte for oppgaven, og som vil gjennomføre den med glede.

Det er da viktig at disse kan gjennomføre vigsler for alle byens innbyggere, også for de likekjønnede parene.

Det er mer problematisk at varaordførere, og ordførere som Atle Dåvøy (KrF) i Øygarden, ikke ønsker å gjennomføre vigsler, selv om de etter ekteskapsloven har dette som en del av jobben sin som folkevalgte politikere.

Dette sender et signal til den skeive delen av befolkningen om at deres ekteskap og deres kjærlighet ikke er likeverdig med ekteskapene til og kjærligheten blant den heterofile delen av befolkningen. Det er likevel bedre, og mindre diskriminerende, om ordførere og varaordførere velger å si fra seg alle vigsler, enn om de prøver seg på bare å skulle gjennomføre ulikekjønnede ekteskapsinngåelser.

Det er det dessverre flere ordførere på Sørlandet som har ytret ønske om.

Når man gjennomfører vigsler for kommunen, er det ikke som privatperson. Det spiller ingen rolle om en som privatperson er motstander av ekteskapsinngåelser generelt, ekteskapsinngåelser utenfor kirken eller ekteskapsinngåelser mellom mennesker av samme kjønn, forskjellig tro, eller ulik etnisk opprinnelse.

Det som betyr noe, er at man er blitt folkevalgt, og at folkevalgte i denne rollen fått tildelt en juridisk oppgave. Dette er ordføreren i Grimstad, Kjetil Glimsdal (KrF), helt tydelig på i Rogalands Avis.

Han bør vite hva han snakker om, han som har både vigselsrett i kirken som prest og i det offentlige som ordfører. I kommunen vil han gjennomføre likekjønnede ekteskap selv om han som prest er motstander av at dette skal skje i kirken.

Det er viktig at kommunene utarbeider gode opplæringsopplegg for vigslerne sine, slik at parene opplever en god vigsel uansett hvor i landet de er og uansett hvilken vigsler de tilfeldigvis får tildelt. Særlig viktig er dette når Stortinget ikke har valgt å sette noen kompetansekrav.

Det er likevel minst like viktig at kommunene, særlig på små steder, har en reflektert holdning til hvilke signaler de sender ut til befolkningen.