Vi må lære å leve med flom

Politikere må engasjere seg i klimaomstilling og klimatilpasning, også i situasjoner som ikke er preget av katastrofen dagen før.

Debattinnlegg

Igjen ble Vestlandet og andre deler av landet rammet av flom etter perioder med intens nedbør og snøsmelting utenfor sesong. Styrtregn er en naturlig del av klimaet vårt, men omfanget og hyppigheten av slike hendelser vil øke som en konsekvens av menneskelig påvirkning av klimaet.

De ulike omkostningene ved flom er for store til at den enkelte kommune, den enkelte borger eller det enkelte forsikringsselskap selv kan bære byrden.

I den norske debatten om klimatilpasning, og særlig den som kommer i etterkant av slike hendelser, handler mye om forebygging. Det er bra, men noe må likevel gjøres.

Elver bør flomsikres, jordskred forhindres, bebyggelse og borgere beskyttes. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) opplyser til BT at de anslår skadekostnadene av flom til et sted mellom 1,6 og 3,6 milliarder pr. år. De anslår et behov på 235 millioner i Hordaland og Sogn og Fjordane hvert år i tre år fremover – uten at svært omfattende prosjekter som flomsikring av Vossovassdraget og i Flåm er tatt med i beregningen. Dette er nå.

Vi er ikke tilpasset det klimaet vi allerede har, og i enda mindre grad fremtidens klima. Hvis vi hever blikket og ser forbi neste regjeringsperiode og et par generasjoner frem, er det ikke sikkert at fysiske tiltak kan finansieres på samme måte som i dag.

Det er i tillegg vanskelig å omsette naturvitenskapelig modellert fremtid til klare oppfatninger av hva som er god lokal klimatilpasning om femti eller hundre år. Derfor må vi også våge å tenke litt annerledes: Vi må føre hele tre ulike diskusjoner samtidig:

1. Hva kan vi gjøre for å skape et samfunn som er mer robust i møte med flom, skred og andre typer ekstreme hendelser vi forventer mer av?

Hvordan kan elver og fjellsider sikres, og hva vil det koste? Hvordan kan vi få politikerne våre til å prioritere flomvern, skredsikring og beredskap når budsjettene spikres?

2. Hva kan vi gjøre for å sikre at samfunnet er tilpasningsdyktig nok til å hente seg inn igjen dit vi var etter at noe har skjedd? Det handler like mye om hva vi lar være å gjøre, og hva vi bør gjøre annerledes. Kanskje må vi tenke oss nøyere om når vi planlegger utbygging av bolig- og næringsområder. Det er nemlig ikke gitt at attraktive tomter kan utnyttes slik vi ønsker.

Kanskje må vi akseptere at verdifullt jordbruksareal ikke vil være mulig å drive i perioder. Og kanskje må vi noen ganger tenke at det kan være billigere å rydde opp akkurat nok i etterkant, fremfor å satse alt på å forhindre skade – for eksempel ved investeringer i infrastruktur.

Denne måten å tenke risikohåndtering på har fått lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, men som likevel er en viktig for å tilpasse oss klimaet.

3. Hva kan vi gjøre for å faktisk forebygge? Nye skredvoller eller flomvern hindrer ikke på noen måte den ekstreme nedbøren som forårsaker flom og jordskred. De demmer bokstavelig talt bare opp for konsekvensene av et endret klima. Vi som samfunn må ta fatt i vår egen påvirkning på klimaeit. Det betyr at vi også bør se investering i utslippsreduksjon som en investering i klimatilpasning.

Det finnes altså et reelt behov for omstilling som vi i dag ikke tar alvorlig nok, og det bør danne bakteppet for diskusjoner om fremtidige investeringer av fellesskapets midler, samtidig som vi håndterer etterdønningene av faktiske hendelser.

Sammen med akademia, kommuner, fylkeskommuner, forsikringsbransjen, kraftprodusenter og andre har vi i Norce jobbet for å utvikle vår forståelse av hva som skal til. Tre temaer kan bidra til å fremme den etterlyste diskusjonen:

• Politikere må engasjere seg i klimaomstilling og klimatilpasning, også i situasjoner som ikke er preget av katastrofen dagen før. Politikerne må innse at kostnaden ved mislykket klimaomstilling bør veie tyngre enn risikoen for manglende gjenvalg, enten de sitter i kommunestyrer eller på Stortinget. Administrativt ansatte i offentlig sektor etterlyser dette, klart og tydelig: De opplever at de mangler forankring.
• Kunnskap må gjøres til en del av både politisk og administrativt planarbeid. Dette gjelder ikke bare kunnskap om klima, hydrologi og geologi, men også kunnskap om beslutningstaking, organisering, befolkningens holdninger og - aller viktigst - omstilling. Vi forskere må akseptere at kunnskap ofte har normativ slagside, og derfor bidra til at den nyttes best mulig.
• Politisk-administrativ silotenkning må unngås. For å bygge kapasitet og legitimitet, må diskusjonene om klimaomstilling gå på tvers av skiller mellom offentlig og privat, ulike sektorer, etater og styringsnivåer, politiske skillelinjer i røde, blå og grønne nyanser.

Klimaomstilling må fokusere på mulighetene som ligger i å omstille oss like mye som på hindringene som står i veien for den.