Mor ville ikke høre snakk om sykebil

Hun følte seg helt fin, men tilstanden var livsfarlig.

  • Trond Albert Skjelbred
    Bergen
Publisert:

REAGERTE: Trond Albert Skjelbred mistenkte at noe var alvorlig galt med morens helse. I dette innlegget forteller han den dramatiske historien. Foto: Elias Dahlen (arkiv)

I vår familie har vi mye kontakt, og en ettermiddag i september ringte jeg min mor (75) og spurte om hun hadde det bra: «Ja, eller, ikke så bra heller. Jeg mistet synet på det ene øyet i morges, var lammet i munnviken og generelt svimmel. Pappa lagde derfor et speilegg til meg, og jeg fikk hvile en deilig time på sofaen. Jeg har aldri sovet så godt før! Jeg føler meg helt fin nå.»

«Oisann. Dette høres ikke bra ut. Klarer du å løfte armene?» sa jeg, og det gjorde hun.

«Du bør likevel Google symptomer for hjerneslag», fortsatte jeg.

«Jeg vil heller Google kakeoppskrifter! Vi får gjester i morgen og må gjøre klart, bake og dekke til.»

Hun var veldig bestemt, og legehjelp var ikke tema. Jeg la på og snakket med en venn og en kollega om temaet. De reagerte som meg og var tydelige på at hun burde oppsøke lege. Kollegaen har jobbet nesten 20 år i legemiddelindustrien, og han var kategorisk: Ring lege!

Jeg ringte opp igjen til mor, men hun var like bestemt. Hun var lett og fin, og jeg kunne høre henne danse gjennom røret. Hun gledet seg sånn til besøket! Noe legesnakk ville hun ikke høre snakk om.

Jeg hadde en veldig travel dag og jobbet videre med mine arbeidsoppgaver. Mens jeg satt der med PC-en, la jeg merke til at vennen min pratet i telefonen. Han hadde en alvorlig mine og kom bort til meg. Han hadde snakket med sin mor, som er professor i medisin, og hun var krystallklar på at vi måtte kontakte 113. Et større hjerneslag kunne være på vei, med de konsekvensene det ville medføre: lammelser, hjerneskader og kanskje død.

Les også

Les også: Slik redder du livet til en med hjertestans

Jeg ringte umiddelbart, denne gangen uten samtykke fra min mor, og stemmen hos 113 var lyttende, profesjonell og handlekraftig: «Hva heter hun, og hvilket nummer nås hun på? Vi henter henne nå.»

Like etter lyser «113» på displayet til min mors mobil. «Hei, det er Grethe?» «Hei, det er 113, vi henter deg om syv minutter.» «Men jeg er på Rema 1000!?»

Noen minutter seinere var både mor og far i full fart på vei til sykehuset i en sykebil med blinkende blålys. Deretter gikk det slag i slag med CT-skanning, blodfortynnende medisin og måling av blodtrykk, som var skyhøyt.

Mor var mest opptatt av at det medisinske personellet i sykebilen var så hyggelige. Og ikke minst at legen var så pen.

MOTVILLIG: Grethe Skjelbred ville slett ikke på sykehuset, men i ettertid er hun glad for at sønnen tok affære. Foto: Bård Bøe

Hun lå over til neste dag, da hun tok MR. En MR-undersøkelse fremstiller digitale bilder av indre organer ved hjelp av et meget sterkt magnetfelt og radiobølger. Mange engster seg for denne undersøkelsen, siden man blir kjørt inn i en tunnel og siden det høres bankelyder når maskinen tar bilder. Og ikke minst er mange redde for resultatet av undersøkelsen. Tenk om legene finner noe!

Skrekken for denne undersøkelsen var så stor for mor at den var medvirkende til at hun ikke ville kontakte lege.

Til hennes store overraskelse var dette bare barnemat. Særlig fordi en sykepleier var like ved henne og fortalte hva som skjedde underveis. Frykten forsvant med fakta. I tillegg hadde svigerdatteren bedt henne om å tenke seg bort til et sted hun er veldig glad i. Mor valgte seg Hardanger, og da kunne MR være MR.

Denne historien ender godt. Hun hadde hatt et lite drypp og kom fra det hele uten varige mén.

Som en ren bonus, rakk hun også sin egen fest samme kveld. Med helsetrøyen fra helsevesenet diskret under kjolen, som et minne på hvor nær hun var katastrofen uten å ta det på alvor. Hun er ikke alene om det. Noen hendelser er så alvorlige at vi ikke klarer å ta dem alvorlig. Vi kan gjerne dø, men må spise napoleonskaken først. Vi er for travle med å leve til å ta inn over oss døden.

I Norge får 12.000 mennesker hjerneslag hvert år. Hvis den slagrammede kommer raskt til behandling på sykehus, er sjansen større for å unngå varige skader. Hvert sekund teller. Sørg derfor for å ta affære umiddelbart hvis du eller noen av dine får følgende symptomer: lammelse i ansiktet (smiler skjevt), lammelse i en arm (kan ikke holde armen løftet) eller språk - og taleforstyrrelser.

Ifølge helsemyndighetene er det grunn til å tro at det er mange som venter med å ringe 113 fordi de er usikre på om symptomene er alvorlige nok, eller de er redde for å være til bry. Budskapet er tydelig nok: Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.

Livet er kjært, men skjørt.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg