Vi er alle medmennesker, og våre liv er vevet sammen

Usynliggjort! Jeg kokte innvendig.

Fredagskvelden var ødelagt, skriver Thor Kvinge om hendelsen på en parkeringsplass i Bergen. Illustrasjon: NTB/Shutterstock

  • Thor Kvinge
    Morvik
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi så hverandre så vidt på Rema 1000s parkeringsplass fredag kveld. Vi har aldri truffet hverandre tidligere. Jeg fikk plassert mine fire fulle handleposer bak i min bil. Du satt i din bil med motoren i gang og ventet på en som var inne og handlet.

Jeg smøg meg sidelengs mellom bilene våre og banket på vinduet ditt. Du løftet blikket fra det som sikkert var smarttelefonen din og så opp spørrende på mannen utenfor med grått hår og munnbind.

Du rullet vinduet ned, og jeg sa: «Jeg kommer meg ikke inn i bilen min.» Du så litt vantro opp på meg, bøyet hodet ut vinduet, kikket ned og sa: «Jeg står innenfor streken på min side».

Tenk om vi lærer å vise mer vennlighet og se hverandre etter denne pandemien, skriver Thor Kvinge. Foto: Privat

Det gjorde min bil også, omtrent i samme avstand fra den samme streken, men på den andre siden. Jeg sa: «Men det er for trangt til å åpne døren min». Du sa: «Da får du vente». Så rullet du opp vinduet på bilen med motoren fremdeles i gang og fortsatte å se ned i din telefon.

Kanskje hadde du glemt at min lille elbil allerede sto parkert på Rema 1000s nesten tomme parkeringsplass da du rygget din store Volvo inn så tett mot min bil at speilene nesten berørte hverandre.

Der sto jeg. Usynliggjort! Jeg kokte innvendig! Fredagskvelden var ødelagt.

Jeg tenker at du kanskje hadde hatt en trasig uke, i disse korona-tider. Kanskje har du en jobb der du har møtt misfornøyde kunder, kanskje har du en håpløs sjef, eller kanskje har du tapt penger på en investering. Jeg vet ikke.

Du vet heller ikke hvordan min uke har vært. Selv om du helt sikker ikke vil vite det, så vil jeg likevel fortelle det til deg:

I denne uken har jeg sittet ved min gamle mors sykeseng i nesten to døgn uavbrutt før hun til slutt lukket øyne for siste gang. Oi! Hadde du visst det, så hadde du selvsagt satt bilen i gir med en gang!

Historien fant sted på parkeringsplass i Morvik. Her fra en annen parkeringsplass i Åsane, ved Åsane Senter. Foto: Rune Sævig (arkiv)

Tenk så flott om det hadde kommet noe godt ut av denne forferdelige koronapandemien som har snudd livene våre opp ned nå i et helt år.

Tenk om vi lærer å se hverandre litt bedre, lærer å vise mer vennlighet og gi hverandre mer positiv oppmerksomhet.

Tenk om vi klarte å innse at vi alle er i samme båt og at ingen av oss er i noen slags særstilling. Vi er alle bare mennesker, og våre liv er vevet sammen i større eller mindre grad. Et år med pandemi har vist oss det.

Jeg er optimist. Jeg tror at det til slutt kommer noe godt ut av korona-tiden. Jeg tror at mange etter dette rett og slett blir bedre medmennesker.

En klok mann (Knud Ejler Løgstrup) sa en gang: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd».

Publisert
  1. Pandemier
  2. Samfunn
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. – Jeg tar pandemien like alvorlig som du

  2. En liten historie om å ta vare på hverandre

  3. – Krisen viser oss hvor mye vi bør være takknemlige for

  4. Så lett kan du gjøre livet bedre for folk rundt deg

BT anbefaler

Valhammer: – Vi må dessverre ha noen lokale tiltak

– Vi er nå i en situasjon at vi dessverre må ha noen lokale tiltak, opplyser byrådsleder Roger Valhammer sent søndag…

LES SAKEN