«Dette må ikke komme ut på bygda»

Å beskytte sin datter slik en datter skulle bli beskyttet, når det var deres sønn som forgrep seg, ble for mine foreldre umulig.

SKYLD: Jeg hadde jo sprunget rundt i bikini om somrene, da var det kanskje ikke annet å forvente? Ørjan Deisz

Debattinnlegg

Anonym Kvinne (20)
Bergen

Det gjør vondt å delta fullt i livet. Kroppen stålsetter seg i flere dager før jeg moter meg opp og går til tannlegen. Han lurer nesten hver gang på hva det er jeg grubler slik på siden jeg er så stiv i kjevene.

Det sitter i kroppen, selv om det er mange år siden. Min egen bror.

Det er ikke bare overgrepene som sitter der, men reaksjonene til de rundt meg den dagen det sprakk. Da alt veltet ut og jeg ikke lenger hadde kontroll på hvem som fikk vite og hvem som gjorde hva. Plutselig hadde det som jeg jobbet så intenst med å holde hemmelig, blitt en offentlig greie der alle skulle gjøre og si. Der politiet skulle gjøre sin jobb, barnevernet sin. Helsesøster som jeg hadde betrodd meg til var plutselig borte, for nå hadde hun gjort sin jobb.

Les også

Overgrepsoffer: Jeg levde mange år i overgrepshelvetet. Hvordan kan man komme over noe sånt?

De eneste som ikke ville snakke, var min egen mamma og pappa. De ble skremt, de ble redd for konsekvensene utad, og ikke minst, de ble skamfulle. Dette måtte ikke komme ut på bygda, for da måtte vi flytte. De forklarte og forsvarte sin sønn, mens deres datter mistet grunnen under føttene.

Etter at jeg hadde fortalt det til helsesøster, gikk vi sammen til legekontoret for sjekk, og til politistasjonen, der jeg ble avhørt. Der ble jeg hentet av foreldrene mine. De kom inn i rommet der jeg satt og min mor sto litt bak meg og far på andre siden av bordet. «Hold rundt henne». «Hvorfor? Kan du ikke gjøre det selv»? De diskuterte litt. Ingen av dem gjorde det, og det hadde ikke spilt noen rolle, for jeg hadde allerede fått med meg diskusjonen.

Jeg fikk bekreftet at jeg var alene i dette. 15 år og alene.

Å være datter, bli beskyttet slik en datter skulle bli beskyttet, når det var en sønn som forgrep seg, ble for dem umulig. Det letteste for foreldrene mine var å bagatellisere. Å gjøre saken mindre enn den var. Å fordele skylden på oss begge. Jeg hadde jo sprunget rundt i bikini om somrene, da var det kanskje ikke annet å forvente?

Les også

Anne-Britt Harsem: Ofrene bærer selv på hemmeligheten og skammen for å beskytte familien.

Det neste året var det så vidt jeg eksisterte. Et sort hull. Jeg måtte konsentrere meg for å ikke avsløre noe. Samtidig grublet jeg alltid på hvor mange som egentlig visste. Jeg var usikker og redd hele tiden, men jeg oppførte meg som vanlig. For var det noe jeg var god på, så var det jo å holde fasaden.

Barna mine spør meg: «Mamma! Hva likte du best? Hva gjorde du da du var liten? Hva er det beste minnet du har?». De fleste av dere der ute kan svare på dette. Dere kan si noe om det barna deres vil høre. Jeg kan si litt, men det er så mye jeg ikke kan huske. Husker ikke fordi jeg konsentrerte meg så hardt om å skjule, om å «oppføre» meg.

Og siden, når dette kom frem, måtte det igjen skjules. Og jeg var så lei meg, så trist, for det var min feil at det ble slik. Og det var ingen hjemme som sa til meg at det ikke var det. Ingen sa til meg at dette skulle de ordne opp i, at jeg skulle få slippe ansvaret. De få i min familie som visste dette, levde best med at ikke noe ble snakket om. Og de andre instansene har jo taushetsplikt. Så om du lurer på om dette var mulig, så ja, det var det.

«Skal du aldri tilgi?» «Skal du aldri glemme?». Man skulle kanskje tro at jeg hadde lagt dette bort, at jeg lever som alle andre. At det som skjedde for mange herrens år siden ikke preger meg lenger. Kanskje fordi man tror tiden leger alle sår, og derfor ikke finner noen grunn til å snakke om det.

Men det er ikke slik. Jeg vil gjerne prøve å gi dere et lite innblikk i livet mitt. Jeg ønsker at dere skal forstå konsekvensen av overgrep. Ikke bare hva det gjør med et barn som opplever det, men også hvilke konsekvenser det har for resten av livet. Det er faktisk noe følger en som voksen kvinne. Som mor, som venn og kollega.

Les også

Å intervjue en overgriper: Målet var en ærlig beretning fra en som har forgrepet seg på barn. Det ble ikke helt sånn.

Mange år av mitt liv har jeg brukt på å bearbeide, og jeg er stolt. Jeg har klart mye fordi jeg har gode venner og ikke minst en god mann. Ikke alle har det slik. Ikke alle klarer å gå den bratte bakken. Det blir for tungt, for vondt. Og jeg skulle ønske noen der ute kunne løftet dem, sagt til dem at det er greit, bare være der for dem i dyp respekt for at de ikke klarer å nå sitt ønske om en god dag. En hverdag der en kan få gi slipp på smerten.

«Hvorfor er vi ikke så mye sammen med resten av familien»? Spørsmålene kommer hele tiden. Barna mine lurer, de begynner å bli store, de begynner å forstå, de vil vite. Vite med skikkelige svar. Mine barn har ikke rett på å få vite alt. Men det ligger en felles respekt for hverandre i at de får et riktig svar, da kan de også forstå når ikke mor alltid har det bra. At det ikke er noe de gjør som er grunn til at mamma ble lei seg. Må jeg gå i det offentlige rom for å forklare det for barna mine? Nei, jeg må ikke det. Men det sitter så mange rundt om, som meg eller deg, med noe i bagasjen som en ikke våger å prate om.

Og det skjer igjen og igjen at en overgriper tar seg til rette. En som ikke tenker lenger enn å tilfredsstille seg selv. Som ikke tenker hva barnet nå får med seg i bagasjen. Som ikke evner å forstå konsekvensen av sine egoistiske handlinger. Som fraskriver seg sitt ansvar.

Min opplevelse er fra forrige generasjon. Jeg sitter på en lang erfaring med hva vi får med oss i bagasjen. Nå har dere fått et lite innblikk, om dere vil ta det inn. Og det vet jeg mange av dere gjør. Kanskje dere ser at det stoppet ikke der den gangen. Det følger meg gjennom hele livet. Jeg har et godt liv, og har bearbeidet mye. Likevel slår det bein under meg i perioder, jeg blir sliten og trenger å være alene i mitt kaos.

Men jeg kommer alltid tilbake, bare gi meg litt tid. Og nettopp siden jeg har fått bearbeidet så mye, står jeg sterkere når stormen er et faktum.

Les også

«Det var et mareritt å se barna mine reise alene på ferie med sin overgrepsdømte far.»

For å kunne komme dit er vi avhengig av at dere der ute setter dere ned og lytter når noen våger snakke. Våger du å stå i det om jeg kommer? En fremmed? Ditt eget barn? Selv om overgriper er verdens beste person som du selv aldri hadde klart å se som overgriper?

Eller gjemmer du deg bort og gjør alt for å overbevise deg selv om at dette ikke angår deg? Da gir du fritt spillerom for overgriperne.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne stå frem her med mitt navn, så dere fikk et ansikt, men jeg kan ikke. Fordi jeg da kommer til å «straffe» dem som ikke har gjort noe som helst. De barna som ikke er skyld i det deres far har gjort, men som kommer til å få det vondt fordi dette er noe en aldri blir helt ferdig med. At jeg kunne stå her og si at dette er meg, dette er mitt liv. Men det er ikke bare mitt liv. Det er så mange flere, og de er uskyldig i dette, akkurat som jeg er det. Derfor står jeg her, uten navn, men like fullt med rak rygg.

BT kjenner saken og har lest domfellelsen. Skribenten ønsket å være åpen, men BT har anonymisert henne av hensyn til involverte familiemedlemmer og barn.