Det handler ikke om den fordømte vekten!

En anorektiker og en overspiser har mer til felles enn mange tror.

VEKK MED KROPPSFOKUS: Man kan være veldig syk uten å være veldig tynn, skriver Anette Stulen. Frida Marie Grande

Debattinnlegg

Anette Stulen
Frilansjournalist

Den siste tiden har fremstillingen av spiseforstyrrelser i media blitt debattert. Sensasjonsjournalistikk har ikke plass noe sted når det kommet til formidlingen av alvorlige psykiske lidelser, det er jeg enig i.

Den undervektige anorektikeren som ofte portretteres i media er ikke representativ, verken når det gjelder diagnose eller vekt. Den vanligste spiseforstyrrelsen er overspisingslidelse og flertallet av dem som lider av en spiseforstyrrelse er normalvektige eller overvektige.

Samtidig er det egentlig ikke vanskelig å forstå hvorfor fokuset i media ofte rettes mot det kroppslige og fysiske. Det har blitt normalt å strebe etter å bli slankere, sunnere, sterkere. Kroppen har blitt et livsprosjekt. Bildet av en undervektig kropp kan derfor være lett for mange å sympatisere med, kanskje til og med kjenne seg igjen i.

Det er viktig at folk vet at anoreksi, sammenlignet med andre psykiske lidelser, er den lidelsen med høyest dødelighet. Men vi må ta på alvor at spiseforstyrrelser er så mye mer enn dette, og at det er minst like viktig at også denne informasjonen når ut til folk.

Les også

Anoreksi = tynn = suksess?

Spesielt uheldig er det at de undervektige veldig ofte omtales som de aller sykeste. Dette gjenspeiler på ingen måte virkeligheten, man kan være veldig syk uten å være veldig tynn. Mange anorektikere forteller dessuten at de gangene de har vært sykest er når de har vært normalvektige, men at hjelpen da uteblir fordi de fysisk sett ser «sunnere og friskere» ut. I tillegg opplever mange at behandlingen blir avsluttet så fort de har nådd normalvekt, til tross for at normalvekt ikke er synonymt med frisk.

Mange føler seg misforstått og oversett. Overspisingslidelse er som nevnt den aller vanligste spiseforstyrrelsen, men den vi hører aller minst om. Dessuten er det jo påfallende at overspising får mer oppmerksomhet og skaper større engasjement når Linnéa Myhre skriver om det, enn når overspisere selv står frem. Satt litt på spissen må det altså en anorektiker til for å sette overspising på dagsorden.

Det etterlyses mer fokus på de andre spiseforstyrrelsene, og da spesielt på overspisingslidelse, så Linnéas innspill er etterlengtet og veldig viktig, det er ikke det. Det handler mer om samfunnets syn på ulike kropper og hvilke verdier og egenskaper vi tillegger tynne mennesker versus tykke mennesker.

Et mer presist og mangfoldig bilde på mennesker med spiseforstyrrelser er nødvendig. Det er viktig med historier fra og om folk som ligner på seg selv, på den måten er det lettere å kjenne seg igjen og føle seg forstått. Denne gjenkjennelsen kan i neste rekke være avgjørende for å ta seg selv og sin situasjon på alvor.

I tillegg er det viktig å være nøye med å påpeke at spiseforstyrrelser, til tross for at de kommer til uttrykk gjennom synlige, målbare ting, er psykiske lidelser. Du trenger ikke se ut på en bestemt måte eller veie så og så lite for å føle at tanker og handlinger knyttet til mat, kropp og vekt tar så mye plass i livet ditt at det går ut over livskvalitet og fungering i hverdagen.

En anorektiker og en overspiser har gjerne mer til felles enn mange tror. For det handler ikke om den fordømte vekten! Og det hjelper altså like lite å fôre opp en anorektiker som det gjør å slankeoperere en overspiser. Sulten og spisingen er bare ulike uttrykk for det samme indre, uhåndterlige kaoset.

Les også

Spiseforstyrrelser er mer enn vekt og utseende

Og det er dette vi må snakke om. Vi må snakke om den psykiske lidelsen spiseforstyrrelse og ikke de kroppslige, fysiske utslagene den gir. Om livskvaliteten og livslysten sykdommen stjeler. Om hvor ødeleggende det er for alle berørte. Og om isolasjon og ensomhet.

Vi må snakke om behandlingstilbud, eller mangelen på disse. Om at mennesker som søker og ønsker hjelp ikke får det. Om begrep som motivasjon og behandlingsresistent og hvor vidt disse begrepene hører hjemme i behandlingssystemet. Og om ambivalens som en del av sykdomsbildet.

Vi må snakke om den «slik gjør vi det her»-kulturen som råder på mange psykiatriske institusjoner, og hvordan en slik holdning kan stå i veien for å gjøre individuelle tilpasninger, tenke nytt og gi god, hensiktsmessig og forsvarlig helsehjelp.

Vi må snakke om symptombehandling uten årsaksbehandling. Om alle dem som ikke blir tatt på alvor, som får hverdag og livskvalitet ødelagt, men «ikke er syke nok». Og om de som er «for syke» for behandling.

Det er mye vi må snakke om, og vi tror vi kan rope aller høyest hvis vi alle roper i kor at spiseforstyrrelser handler om så mye mer enn mat, kropp og vekt.