I helsevesenet har vi en elefant i rommet

Eldre utsettes for plagsom behandling i livets sluttfase. Vi må tørre å prioritere annerledes.

For mye av ressursene brukes på de eldste, skrøpeligste pasientene, mener innsenderen.
  • Thomas Mildestvedt
    Fastlege og professor i allmennmedisin
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er torsdag, og jeg har kveldsvakt ved en bydelslegevakt i Bergen. Det ramler inn med luftveisinfeksjoner og pasienter med ulike bekymringer for helsen. Min jobb er å sortere og prioritere pasienter til rett omsorgsnivå.

Neste pasient er Gunn på 90 år. Hun bor alene i utkanten av Bergen kommune. Gunn våknet i dag og var forvirret. Hun skal ved et uhell ha tatt noen medisiner feil og er nå forvirret og svekket. Datteren hennes forteller at Gunn lenge har vært skral.

Gunn sier at hun har vært svimmel, hatt problemer med fordøyelsen og smerter fra ryggen. For ikke å glemme hjertesvikt, astma og diabetes og de elleve medisinene hun står på. Samtidig vil hun helst være hjemme så lenge som det lar seg gjøre. Her er det rikelig av avveininger som er nødvendig, og det er ti som venter på min liste i kveld.

Etter en undersøkelse finnes ingen tegn til alvorlige infeksjoner, tilstander i nervesystemet eller hjerte​sykdom. Blodtrykket er kanskje litt lavt i dag? Laboratorieundersøkelser viser ikke annet enn mulige bakterier i blæren. Mon tro om det kan dreie seg om en urinveisinfeksjon? Hun kan uansett ikke reise seg uten støtte, så hun fungerer ikke i hjemmet.

Noen pasienter bør få mindre behandling, mener fastlege Thomas Mildestvedt.

Gunn representerer en stor og voksende generasjon med eldre. Mange er friske, men vi får stadig flere med mange sykdommer og medisiner. Fastlegene har et stort ansvar i å følge opp multisyke med regelmessige kontroller – sammen med tverrfaglig kompetanse i primærhelsetjenesten.

Fredag morgen har jeg vakt ved mottaksklinikken på Haukeland. Gunn ble tatt imot i løpet av natten av en flink turnuslege (LIS1) som gjorde en grundig undersøkelse. Hun venter nå på CT av lungene og ultralyd av hjertet – da blodprøver ga mistanke om både blodpropp i lunger og forverring av hjertesvikt.

På visitten i dag er Gunn blitt mye bedre, og hun kunne tenke seg å dra hjem. Trolig var det en for stor dose blodtrykksmedisin som hadde slått henne ut.

Helsevesenet kneler under for mange oppgaver. I tillegg til multisyke eldre i spesialisthelsetjenesten har vi nyere retningslinjer for tiltak som skal forebygge sykdom hos friske med måleverdier for blodtrykk, kolesterol og diabetes.

Av de nærmere 80.000 helsekronene vi bruker pr. nordmann årlig, bruker vi de fleste på deres siste leveår. Nyere behandlingsmetoder og medisiner forlenger livet ved mange sykdommer hvor vi før ikke hadde noen gode alternativer.

Mener jeg kanskje at de eldste ikke skal tilbys best mulig behandling? Eller at ikke alle mennesker med risiko for sykdom skal få oppfølging? Svaret er ja. Eller rettere, vet vi hva som er best mulig behandling?

Dagens tilnærming er verken til beste for pasientene eller bærekraftig for samfunnet. Gamle multisyke utsettes for plagsom utredning og behandling i livets sluttfase, og friske med lav risiko for sykdom blir sykeliggjort.

Hva er best for Gunn? Om kort tid vil hun neppe klare seg hjemme. Eldre som ikke klarer seg selv hjemme, må over i mer funksjonelle boliger hvor det er kompetanse og mulighet for tettere oppfølging.

Les også

Tre av fire fastleger i Bergen har vurdert å slutte

Helseproblem som kan løses på et lavere omsorgsnivå, gir betydelige innsparinger for samfunnet. Dessverre er finansieringen av helsetjenester under ulike departementer. Dermed er det gunstig for kommunalbudsjettet at pasienten legges inn på sykehus, slik at utgifter for pleie og behandling overføres til Helsedepartementet.

Det er politikere sitt ansvar å prioritere budsjetter til beste for befolkningen. Vi står overfor et varslet sammenbrudd av helsetjenestene. Da må det gjøres strukturelle endringer. Det kreves politisk mot til å prioritere annerledes. Da trenger vi også mer kunnskap om hva som er de mest effektive tiltakene.

Nesten 9/10 av forskningsmidlene finnes i spesialisthelsetjenesten. Forskning på kostnadseffektivitet og effekter i primærhelsetjenesten er mangelvare.

Det skrives om fastlegekrise og bemanningskrise i primærhelsetjenesten. Vi har et økende antall pasienter som mangler den koordinerende fastlegen.

Hovedproblemet for fastlegene er en rekrutteringskrise, sammen med at mange erfarne leger slutter. Rekruttering starter i utdannelsen. Halvparten av legestudenter fra Norge finner vi i utlandet. Det er vanskelig å finne praksisplasser for studentene vi allerede har ansvar for i en presset primærhelsetjeneste.

Regjeringen har satt på vent den anbefalte økningen av studieplasser i Norge slik at vi fortsetter å få leger utdannet uten kjennskap til norske forhold. Mens finansieringen av praksis på sykehus er velfinansiert over helsedepartementets budsjetter, får ikke kommunene en krone for å veilede studenter i sine tjenester.

Politikere, her representert ved helseminister Ingvild Kjerkol, lar seg i stor grad styre av pressgrupper, skriver innsenderen.

Jeg mener altså at vi ikke skal behandle alle pasienter «optimalt». Det som er regnes som optimal behandling for hver enkelt sykdom, er ikke nødvendigvis til det beste for en pasient med mange lidelser.

«Silomedisinen», med tette skott mellom fagfeltene, er ikke bærekraftig. Vi trenger tverrfaglig og helhetlig tilnærming hvor mer enn helseargumenter blir vurdert sammen med pasienten.

Hvem skal velge ut hvem som ikke skal få komme inn på sykehusene? Det naturlige svaret er flere kompetente leger i primærhelsetjenesten, med støtte fra andre faggrupper. Alle syke mennesker må ha tilgang til en fastlege. Hvor skal ellers sykehusene henvise for videre oppfølging etter en nødvendig innleggelse?

Vi må tørre å si at enkelte behandlinger er for kostbare for samfunnet. Politikere lar seg i stor grad styre av dem som går ut i mediene, pressgrupper og ikke minst realiteten av at ordet nei vil støte velgere bort.

Leger har også et ansvar. Vi må forholde oss til regelverket. Vi forvalter store ressurser over reseptblokk og attester. Kanskje har også befolkningen et medansvar? Forventningene til helsevesenet stiger enda raskere enn våre muligheter.

Publisert: