Brutal politikk mot de svakeste

Det er ikke få terapitimer som går med til å bearbeide reaksjoner etter møter med Nav-systemet.

LITE SMIDIG: Vi trodde at poenget med Nav-reformen var at det skulle bli mer smidig samarbeid og enklere for mennesker å få hjelp ett sted, skriver innsenderne. Kallestad, Gorm / NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

  • Gunhild Sandvik Handgård
  • Merethe Fonn

«Kari» har hatt en vond barndom og har som voksen slitt med posttraumatiske symptomer og personlighetsforstyrrelse. Noe av det hun opplevde som mest utfordrende i tilværelsen, var å være menneske i møte med Nav. Kampene mot Nav gjorde at «Kari» var i ferd med å gi opp.

Behandleren hennes oppfordet henne til å komme med forslag til løsninger på problemet. Dette avisinnlegget er derfor et resultat av dette: Et forsøk på å si høyt og tydelig ifra om de påkjenninger mange mennesker med psykiske lidelser opplever i møte med dagens system.

Les også

Nav gjør oss til tapere: – Jeg leser mine flotte attester nesten daglig, så jeg ikke skal miste helt troen på meg selv.

1. januar 2018 strammet Nav inn på reglene om arbeidsavklaringspenger (AAP). Heretter skal klientene bare få slik støtte i tre år, ikke fire som tidligere. Hvis Nav ikke har fått avklart arbeidsevnen din innen denne tiden, vil du høyst sannsynlig miste ytelsen. En har også et ansvar selv for å forsøke å få sin egen arbeidsevne avklart.

Gunhild Sandvik Handgård, psykologspesialist, Betanien DPS Privat

«Kari» rakk dessverre ikke få avklart arbeidsevnen sin innen denne fristen. Stønaden ble stoppet samtidig med at informasjonen om dette kom. Hun klaget på vedtaket, men fikk vite at klagetiden kunne ta opp til 25 uker.

«Kari» hadde fortsatt behov for penger til mat, strømregning og andre vanlige utgifter selv om stønaden stoppet.

Hva skulle hun så leve av mens Nav fikk «avklart» denne evnen? Jo, etter noe frem og tilbake, søkte Nav om å få henne over på et arbeidsavklaringstiltak. Dermed kunne hun også få rett til å søke om tiltakspenger. Men dette kunne hun ikke gjøre før hun faktisk hadde startet opp i tiltaket, som da i første omgang skulle vare i fire uker. Men saksbehandlingstiden for å få pengene var opp til tre-fire uker. Det vil si at da hun begynte i tiltaket, hadde hun ikke penger til busskort for å komme seg til og fra tiltaket.

«Kari» søkte Nav Sosial om støtte til å kjøpe busskort, da hun ikke hadde noe lyst til å måtte snike på bussen for å komme seg til kontoret, men dette fikk hun avslag på. Hvorfor? Jo, fordi tiltaket lå nærmere enn seks kilometer. En forventer altså at en person med store psykiske utfordringer skal gå frem og tilbake mer enn en mil om dagen til/fra tiltak. Men hun kunne jo klage på det også, men «Kari» hadde ikke krefter og mot igjen til å gjøre dette. Klagetiden var bare to uker, men innen den tid ville tiden for tiltaket ha gått ut.

Les også

Tusen takk til Nav

Merethe Fonn, klinisk sosionom, Betanien sykehus Privat

Da avslaget om støtte til busskort lå på bordet, hadde ikke «Kari» mer krefter eller pågangsmot igjen. Hun resignerte, og i forståelse med veilederen på tiltaket avsluttet hun dette før hun egentlig hadde kommet ordentlig i gang. Og igjen sto «Kari» der uten noen form for inntekt å leve av.

«Kari» har et ønske om å kunne være frisk nok en dag til å kunne jobbe igjen og yte sin skjerv til samfunnet. Det er ikke noe hun heller vil enn å kjenne seg til nytte. Men inntil da må hun ha noe å leve av og hun er nå i en prosess om å søke uføretrygd, da Nav endelig har nok informasjon til at de kan mene noe om arbeidsevnen.

Om hun får innvilget denne kan hun sove tryggere om natten fordi hun ikke vil bli avkrevd å selge huset sitt. Om hun får avslag og på nytt må søke om sosialstønad, frykter hun at hun igjen vil kunne få avslag på sosialstønad, fordi hun er huseier og har leieinntekter. Men disse er ikke nok å leve av. I verste fall må hun selge huset sitt og så gå inn på leiemarkedet og leve av pengene hun eventuelt sitter igjen med etter at lån er innbetalt, hvis hun da sitter igjen med noe. Når kontoen er helt skrapt, og hun ikke eier annet enn klær og inventar, da kan hun kanskje få innvilget sosialstønad.

Les også

Fattige må ha rett til aktivitet, ikke bare plikt

Vi er mange i psykiatrien som har opplevd at pasienter det siste året har fått det vanskeligere på grunn av de innstramningene som har skjedd i Nav. Dette har forverret økonomien til mennesker som allerede har store utfordringer. Vi møter frustrerte Nav-saksbehandlere lokalt som ikke har noen som helst beslutningsmakt over avgjørelsene som blir tatt vedrørende deres klienter.

De som fatter vedtak sitter plassert langt unna de menneskene det gjelder, mennesker som de aldri møter. Pasienter opplever at vedtak om at stønader stoppes, kommer med kort varsel og setter mennesker i store økonomiske, utfordrende situasjoner – situasjoner som ofte er med å forsterke de psykiske lidelsene. Det er ikke få terapitimer som går med til å bearbeide reaksjoner etter møter med Nav-systemet.

Vi trodde at poenget med Nav-reformen var at det skulle bli mer smidig samarbeid og enklere for mennesker å få hjelp ett sted; med både arbeid og økonomi, men vi opplever at systemet ikke fungerer etter intensjonen og at det ofte føles som disse instansene sitter milevis fra hverandre, selv om de i realiteten kan være i samme fysiske lokale med bare en skillevegg mellom seg. Det er også et problem at mennesker får avslag på midlertidig sosialstønad, fordi andre deler av Nav-systemet bruker lang tid på saksbehandlingen.

Vi kunne ønske oss et Nav som ikke lar mennesker lide unødig på grunn av lange saksbehandlingstider, et Nav som viser smidighet og en vilje til å kommunisere internt mellom Nav Arbeid og Nav Sosial til det beste for menneskene de er ment å hjelpe.

Pasienten i teksten har gitt sin tillatelse til at BT publiserer teksten.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg