Ingen ville flytte seg for mannen i rullestol

For en flau mandag på Bybanen.

I RULLESTOL PÅ BYBANEN: Han prøvde nok å skjule det, men jeg kunne se ubehaget lyse, skriver Monika Lien. SCANPIX

Debattinnlegg

Monika Lien
Passasjer på Bybanen

En opplevelse på Bybanen i dag, som trolig nok ikke er av de sjeldne, gjorde meg skikkelig pinlig berørt. Så flau at jeg kjente rødmen stige i kinnene, så provosert at det kokte i topplokket.

Dessverre er det nok ingen unik opplevelse. Som alle offentlige transportmidler, har Bybanen et eget område reservert for dem med barnevogn eller fysisk funksjonsnedsettelse. Noe som bør bli respektert.

Men enkelte passasjerer er mer opptatt av å få plass til sin egen ræv, som om det var den siste traseen på jordkloden.

I formiddag opplevde jeg at dette ble totalt ignorert. En mann i elektrisk rullestol av god størrelse kom inn på Bybanen, og så seg rundt etter en plass å parkere. Folk flyttet seg ikke.

De sto pal. De overså ham. Kikket ut vinduet, pratet med sidemannen, brydde seg ikke.

PINLIG: Jeg nærmet meg kokepunktet innvendig. Jeg ble oppriktig flau over å være til stede i en slik situasjon, skriver bybanepassasjer Monika Lien. Privat

Noen så på stolen som om det var et månelandingsfartøy. Andre så dumt på mannen, som prøvde å snu den massive stolen ved døren for ikke å stå i veien for av- og påstigende passasjerer.

Noen sukket tilsynelatende høyere enn nødvendig. «Ja, du kan tro det ble fullt på Bybanen nå, altså», sa en passasjer inn i mobiltelefonen.

Jeg sto lenger bak i vognen og kjente varmen bre seg inni meg. Hadde de seriøst ikke tenkt å flytte seg? Nei, de ignorerte ham fullstendig.

Les også

Frihetsfølelsen Bybanen gir meg kan nesten ikke beskrives

En dame målte ham hånlig med blikket. Du kunne se ubehaget hun følte ved å måtte stå ved siden av ham, som om rullestolbrukeren hadde en smittsom sykdom.

Jeg kjente at jeg ble kvalm. Slike holdninger er ikke akseptabelt i et samfunn, der nestekjærlighet skal holdes høyt. Hvor er egentlig varmen i dette såkalte varme samfunnet?

Ikke på Bybanen, i hvert fall.

Han prøvde nok å skjule det, men jeg kunne se ubehaget lyse. At han ønsket å være alle andre steder enn på Bybanen akkurat da.

Jeg stod langt bak i en stappfull vogn og nærmet meg kokepunktet innvendig. Selvfølgelig kunne jeg trengt meg frem til mannen i rullestolen, men samtidig følte jeg på et dilemma.

Ville det sette ham i forlegenhet om jeg grep inn? Jeg ville ikke gjøre situasjonen verre enn den var. Eller ville han sette pris på hjelp i en vanskelig situasjon?

For et trist samfunn, tenkte jeg, oppriktig flau over å være til stede i en slik situasjon. Er virkelig folk så opptatt av seg selv at de glemmer vanlig folkeskikk? Får de god samvittighet når de står på plassen merket for funksjonshemmede, og ikke respekterer deres rettigheter?

Det gjør meg sint, men taushet fører ingen steder. Derfor skriver jeg dette innlegget for å belyse uakseptable, ovenfra og ned-holdninger som fins der ute.

Noen tror de er bedre enn andre, mer verdt. Noen tror de kan gi blaffen i rettighetene til andre mennesker. Skjerpings, alle som føler seg truffet!

Dette handler om å prøve å se og forstå hva mennesker med spesielle behov må gjennom, for å klare å ta seg ut i samfunnet med for eksempel offentlige transportmiddel. De prøver å leve, ikke bare overleve.

Tre ønsker fra meg denne dagen: Respekt, empati, medmenneskelighet. Det krever ikke mye og betyr så mye mer enn man tror.