«Det var kun meg selv når jeg var på veien. Da var det full gass gjennom boligfelt. Jeg var den verste av de verste.»

Det hjelper ikke å sykeliggjøre unge sjåfører med en ekstrem kjørestil.

Publisert:

RISIKO: Det er blant unge menn vi finner sjåfører som er særs villige til å ta risiko i trafikken, skriver forsker Rannveig Svendby. Foto: Scanpix (illustrasjon)

Debattinnlegg

Rannveig Svendby
Ph.D. i medisinsk antropologi fra UiO, postdoktor ved Oslo Met

De siste fem årene har gjennomsnittlig 123 personer blitt drept og 651 personer hardt skadd årlig i trafikkulykker her til lands. Hver eneste dødsfall og alvorlige skade har en høy pris – emosjonelt, medisinsk og økonomisk i form av sorg, fysisk smerte, medisinske utgifter og tapt arbeidsinntekt.

Hele 73 prosent av verdens trafikkdrepte er menn under 25 år. Vi må derfor rette oppmerksomheten mot unge menn. Det er også blant unge menn vi finner en gruppe sjåfører som det har vist seg spesielt vanskelig å nå ut til for fagfolk som jobber med trafikksikkerhet: Sjåfører som er særs villige til å ta risiko i trafikken.

En av dem er Axel: «Resten av samfunnet det eksisterte ikke, det var kun meg selv når jeg var på veien. Da var det ikke noe problem, da var det full gass gjennom boligfelt og full gass, ja, hele tiden. Jeg var den verste av de verste».

Slik beskrev Axel sin tidligere kjørestil i et intervju til min doktorgradsstudie. De 14 studiedeltagerne – 12 menn og to kvinner – var sjåfører i en alvorlig trafikkulykke da de var mellom 16 og 24 år.

KRONIKKFORFATTEREN: Rannveig Svendby har forsket på unge menn som kjører for fort. Foto: Privat

Sjåførene i studien som hadde vært opptatt av å kjøre trygt før ulykken, ble enda mer opptatt av dette etter ulykken. De som hadde en ekstrem kjørestil, ble også mer opptatt av trafikksikkerhet etter ulykken. Blant disse sjåførene var endringene mer moderate.

Et eksempel på dette er kjørestilen til Axel. Han hadde kjørt ut med bil, beruset og i veldig høy fart. Han ble lam fra livet og ned i ulykken. Etter ulykken sluttet han å kjøre i fylla, men han fortsatte å kjøre fort.

Siden Axel fortsatte å kjøre fort etter ulykken, er det lett å tenke: «Han han enda ikke lært?». Folk var vantro og oppgitt.

«Folk skjønner det bare ikke», forklarte Even. Han kom fra et lite sted der mange visste om ulykken. De visste også at Even tidvis kjørte fort. Derfor trodde de at han ikke hadde forandret seg noe etter ulykken – at han var et håpløst tilfelle.

«Jeg kan ikke legge fra meg den jeg var helt», forklarte Even. Han elsket fart og spenning. Men han hadde også blitt opptatt av å ta tryggere valg bak rattet. For det første hadde han tenkt over hvordan han kunne kjøre sikrere. Han hadde i tillegg tatt beslutninger på hva han kunne fortsette med, og hva som var for farlig, og som han derfor sluttet med.

Når han skulle eksperimentere med fart, gjorde han det for eksempel om natten fordi det var færre biler på veien. Han brukte veier han kjente godt og som hadde god sikt. Han lærte vennene sine å redusere sjansen for ulykker. Før ulykken hadde han ikke gjort slike vurderinger. Han lekte ikke lenger med bil på steder med mange mennesker.

I trafikkforskning og medieoppslag har det vært en tendens til å sykeliggjøre unge sjåfører med en ekstrem kjørestil. Ved å avfeie denne gruppen som irrasjonelle eller «helt sprø» sjåfører uten evne til endring, vil man lett gå glipp av deres endringspotensial. Det er kanskje ikke mulig å motivere alle sjåfører i denne gruppen til å kjøre hundre prosent trygt, men mange kan motiveres til å kjøre tryggere.

Sjåfører jeg intervjuet trakk frem at argumenter for trafikksikkerhet som bygger på fagkunnskap, fungerer forebyggende. Moralisme, derimot, ser de bort fra.

De mente også det kunne være forebyggende å reflektere over følgene ved en ulykke – så tidlig som mulig i kjørekarrieren. Flere sa de ville kjørt tryggere fra starten om de på forhånd hadde hatt ressurser til å tenke over hvor mye smerte en ulykke vil kunne påføre deres nærmeste.

Personlige vinklinger (hva blir konsekvensen hvis jeg dør eller skades) var også til hjelp, for det gjorde det lettere for sjåførene å ta inn hvorfor trafikksikkerhet angikk dem.

Axel og Even kjører fortsatt ikke trygt, men de kjører mye tryggere – og de har sikkerhet i bakhodet. Dette er det sentralt å fange opp for fagfolk som jobber med å forebygge ulykker – fordi små forbedringer hos sjåfører som tar farlige valg bak rattet, kan gi store utslag på ulykkesstatistikken.

Sjåførene kan stimuleres til å forandre kjørestil. Det kan redde liv.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg