Jeg passer på familien din, i stedet for å være med min egen

Det å være sykepleier er noe jeg er stolt av.

Publisert: Publisert:

JEG BLIR: Trenger du meg når jeg skal dra hjem, blir jeg. Er ikke arbeidsoppgavene fullført, fullfører jeg dem. Selv om det kan bety fire timer på puten før jeg er på jobb igjen, skriver sykepleier Henriette Aulin. Foto: Privat

Debattinnlegg

Henriette Aulin
Sykepleier

Jeg har alltid visst det. Helt siden jeg søkte meg inn på sykepleien, har jeg fått beskjed om å innstille meg på å jobbe turnus. Dag, kveld, natt. Og på helligdager.

Det er ikke lenger sikkert at påsken kan tilbringes på fjellet, eller at 17. mai går til frokost med venner og feiring resten av dagen. Og julaften? Da må jeg være vitne til at familien min spiser pinnekjøtt uten meg. For jeg er kanskje med familien din.

Det var rart å få min første turnus i hånden, for å så oppdage at julaften skal tilbringes på et sykehus. Det blir ikke julekveld med familien i år, og det er første gang på 23 år. Jeg skal være med din familie. Kanskje er det din mor, din far, søster eller bror? Kanskje skal du være der med oss, kanskje skal du feire hjemme med resten av familien din. Jeg skal i hvert fall ikke være med min.

Turnuslivet kom som et sjokk. Jeg trodde jeg var mentalt innstilt, jeg var forberedt på det, helt til det slo meg at når jeg gikk av kveldsvakt og kom meg hjem, var det syv timer til jeg skulle sitte på bybanen igjen. Om jeg faktisk rakk bussen hjem da.

For trenger du meg når jeg skal dra hjem klokken 22, da blir jeg. Er ikke arbeidsoppgavene fullført, fullfører jeg dem. Selv om det kan bety fire timer på puten før jeg er på jobb igjen.

For jeg bryr meg, og jeg elsker yrket mitt. Det å være sykepleier er noe jeg er stolt av. Jeg er fornøyd med å ha «viet» livet mitt til å hjelpe andre, til å se andre og til å være der for andre. Men det har sin pris: Jeg er mindre hos mine.

Jeg skal på nattevakt noen dager. Jeg snur døgnet, forbereder meg på holde meg våken den 9.5 timer lange vakten. Jeg skal være klar hvis noe skjer med deg, jeg skal være der om du trenger noe.

Men jeg vet det kommer én fridag, før hele rytmen skal snus og jeg skal være klar på jobb igjen 07.00, våken og opplagt.

Det er ikke rom for feil i mitt yrke. Mine feil kan få brutale konsekvenser. Jeg håndterer mennesker med ulike diagnoser, ulike forutsetninger og mennesker uten en sikker fremtid – kanskje uten fremtid i det hele tatt. Jeg håndterer det mest sårbare vi har: Livet. Jeg skal sørge for at du får det så godt som mulig. Av og til skal det lite til, av og til trenger du mye hjelp, og i enkelte tilfeller er marginene så små at en feil observasjon fra min side, kan koste deg livet.

Det gjør meg redd. og stolt. En blandet følelse. Ansvar kaller jeg det. Jeg har et ansvar jeg er stolt over å kunne ta på meg, men jeg er redd for å feile.

Så dere gir meg dette ansvaret for deres kjære, deres familie eller deres venner. Dere vet jeg jobber til alle døgnets timer, at jeg er her natt som dag, selv på de dager hvor resten av Norge har fri. Dere vet det blir mangel på oss, og at statistikken viser dere at én av fem sykepleiere ikke lenger er i helsevesenet etter ti år.

Jeg vet at kanskje jeg også blir en av disse om ikke ting forandrer seg. Ikke fordi jeg ikke elsker yrket, men fordi jeg blir mer klar over alt som må ofres. Og hva ofrer vi det for? Ikke god lønn i hvert fall.

Jeg tjener mindre enn venner som aldri har tatt høyere utdanning. Jeg tjener mindre enn folk som kan gjøre feil, uten at det koster dem noe. Jeg tjener mindre enn folk som aldri har måttet jobbe en natt i hele sitt liv, og som alltid får feire jul med sine.

Jeg tjener mindre enn jeg fortjener. Og det vil jeg ha en forandring på.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg