**Går vi 40 år** tilbake var kreft et ord man ikke brukte. Det skulle helst kamufleres under andre begreper eller hviskes om i det skjulte. Parallelt med at stadig flere får kreft - cirka 30000 hvert år, ser vi tegn på at mange ønsker å stå frem og fortelle om sykdommen sin. Og de blir hyllet for åpenheten. Anbjørg Sætre Håtun for eksempel, fikk enormt med positive tilbakemeldinger da hun åpent fortalte om kreftsykdommen sin, og hun var aktiv på sosiale medier til det siste. Over 90 000 fulgte også lille Ylvas kreftsykdom gjennom farens facebookside.

At åpenhet skaper oppmerksomhet og engasjement har vi sett gjennom utviklingen av sosiale medier. «Kreftblogger» er blitt et nytt begrep. På Kreftforeningens nettsider presenteres en oversikt over slike blogger. De forteller om erfaringer med kreft, om det å være pårørende, om å miste noen eller om å bli frisk. Hvordan har det seg at denne siden er blant nettstedets aller mest besøkte? Jeg snakket med en ung gutt for flere år tilbake. Han lå på sykehuset til behandling for hissig leukemi, og fikk informasjon og råd av både leger og sykepleiere, og fikk prate med en voksen mann med samme diagnose. Det eneste jeg ønsket var å snakke med noen på min egen alder som hadde opplevd det samme, og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle finne det, sa han. I dag er det bare et kjapt søk på nettet som skal til, så får man høyst sannsynlig et treff på en likesinnet, med samme type kreft, med samme prognose. Det gir trygghet, det kan gi trøst og svar på mange vanskelig spørsmål.

De som selv blogger, begrunner det gjerne med hjelp til selvhjelp. Mange opplever at det å skrive er en bearbeidelse av sykdommens opp— og nedturer. Støttende og oppmuntrende kommentarer fra leserne er selvsagt også av betydning.Mange som blogger om sykdommen sin starter gjerne med det utgangspunkt at de vil informere venner og familie om sykdomsforløpet. Det var så mange som ville vite hva som skjedde hele tiden at jeg heller opprettet en blogg er en forklaring som går igjen. Når vedkommendes venner videre deler bloggen med sine nettverk blir det fort høye lesertall. Og jo mer respons, jo mer blogging, det sier seg selv.

Mye tyder på at personlige historier fra kreftpasienter er noe av det mest interessante folk kan lese innenfor kreftområdet. På Kreftforeningens egen blogg skrives det om forskning, prosjekter innen forebygging og om våre politiske initiativer. Likevel er det gjestebloggerne som oftest gir hopp i besøkstall. Bloggerne blir selv overveldet over responsen det gir å dele sin historie i sosiale medier. Eva-Mari (28) hadde kreft da hun var barn og snakker ikke mye om det lenger. Da hun blogget om det å være kreftoverlever og om seinskadene hun må leve med som voksen etter tøffe år med kreft, var responsen enorm. Og positive tilbakemeldinger frister til å dele mer.

Da vi i Kreftforeningen opprettet en Facebook-side for seks år siden, visste vi lite om hva vi gikk til. Ville vi få følgere i det hele tatt? Og ville de, både med fullt navn og bilde, tørre å stille oss spørsmål og dele sine erfaringer? Ja. Det ville de. I dag har siden 165500 følgere og flere ganger i uken deles personlige krefthistorier. Den som deler får støtte, råd og oppmuntrende kommentarer fra andre i samme situasjon. Slik skapes et fellesskap som mange kreftpasienter ikke finner andre steder. De spør også åpent på veggen om symptomer og behandling, de viser sin sårbarhet over å miste en de er glad i eller ber om råd til å takle sorg og tilbakefall.

Vi stiller oss positive til denne åpenheten. Fordi, som sagt, alvorlig sykdom verken bør forties eller tabubelegges. Og fordi folk opplever trøst og glede i å få ta del i andres historier, eller å dele selv.

Vi skal imidlertid også ha respekt for at noen vil beholde alvorlig sykdom privat. Sosiale medier og internett utfordrer grensene, og gir grunn til ettertanke. Per Fugelli er en klok mann. Han har selv stått frem med sin kreftsykdom, og skrevet to bøker om emnet. Han sier at det er fint å kunne gjøre nytte for seg ved å være åpen. Likevel legger han vekt på at åpenhet ikke må bli den nye standarden - at for å være en verdig kreftpasient så må du stå frem.

Man må kunne være seg selv. Også når man har kreft.