«Det bygges for mange murer og for få broer», står det så fint på en bro på Måseskjæret. Litt ironisk er det da at denne broen fører til en mur av boliger som stenger for sjøen, og en dør som annonserer når sjøtilgangen er åpen for beboerne og deres venner.

I lys av alt som er skrevet om byutviklingen i Bergen den seneste tid, vil jeg få stemme i bekymringen til Elin Sebjørnsen 11. mai. Som nylig innflyttet i Nyhavn og nybakt mor med barnevogn, triller jeg mye rundt i nærområdet. Og det er unektelig fint her ute. Storslagen utsikt inn til byen har vi, og boligprosjektet på Nyhavn brygge ser absolutt ut til å bidra til å åpne opp tilgangen til sjøen.

Samtidig stusser jeg over altaner som går like ut i sjøen, provisoriske fellesområder, og den manglende helheten. Burde det ikke konsekvent være kaianlegg i front, slik at folk kan ferdes ved sjøen? Så får folk heller ha altanen på trygg grunn? Utsikten vil fortsatt være temmelig storslått, og belastningen ved å ha litt liv utenfor er sikkert overkommelig.

Nå rives de gamle industritomtene på Elsesro, og Gjelsten får en tosider med fagre visjoner for området. Hans uselviske utsagn om å skape noe for fremtiden, får stå nærmest uten kritiske spørsmål. Det er så klart flott om Gjelsten ønsker å bygge badestrand og anlegg for allmennheten, men det burde ikke være opp til utbyggerens noble ideer at prosjektet realiseres.

Kommunen må være på banen, med rammebetingelser og evne til å følge opp.

Les også:

Les også:

Bergen kommune rår over nok attraktive tomter til at de kan tørre å stille krav. Vi trenger ikke en kommune som lar utbyggerne betale seg ut av forpliktelser. Hvis kommunen ønsker at det fortsatt skal bo barnefamilier i sentrum, må vi lage attraktive fellesområder — ikke bare en symbolsk benk ved et blomsterbed. Vi trenger gangveier og parker, lekeplasser og barnehager.

For vi vil ikke bare bo i byen vår. Vi vil leve i den.