Norge kan bli en veiviser

Da jeg intervjuet flyktninger, organisasjoner, beslutningstakere og bedrifter som er involvert i flyktningsystemet, var det et par enkle ting som gikk igjen.

Norge kan bli en veiviser i integreringpoltikk om vi legger sammen alle gode krefter som har lang erfaring med integrasjon, mener innsender.

Debattinnlegg

Brita Fladvad Nielsen
PhD Design for det humanitære marked, NTNU

Vi har det siste året vært vitne til en masseflukt. Det er ikke bare den av mennesker gjennom Europa jeg tenker på, men også en bevegelse av journalister som har hoppet fra en ensidig, emosjonell ‘gavmilde nordmenn’ og ‘utakknemlige asylsøkere’retorikk over til en litt mer mer kritisk, nyansert journalistikk den siste tiden.

Det mangler likevel fortsatt kritisk og opplysende journalistikk som tar inn over seg internasjonale diskusjoner om humanitær nytenkning på andre enn politisk og populistisk plan. UDI Direktør Forfang har heldigvis ringet inn 2016 ved å ta til orde for et helt nytt flyktningeregime (Aftenposten 6. januar). Debatten i media generelt ser likevel ut til å ta fortsatt forutsigbare og forenklede løp. Den éne journalistiske vinklingen tar for seg å dekke den menneskelige siden av flukten og flyktningenes opplevelse.

TV2 viste nylig et team med journalister som går ‘under cover’ som flyktninger for å få innsikt i menneskeskjebner og menneskesmugling. Fortellingen deler de slemme og de gode, for å fenge oss. På den andre siden får man en diskusjon om politikk, kvoter og regulering. Denne diskusjonen ledes av beslutningstakere, og ‘dem på toppen’. UDI og immigrasjonsmyndighetene tilhører ‘toppen’ av systemet i det store åerpektivet.

BT-kommentator Frøy Gudbrandsen:

Les også

Den store innstrammingen, forstår Stortinget hva de har gjort?

Det er flott at spørsmålet om å tenke nytt kommer, men det er viktig at nytenkningen ikke handler om ‘toppens’ perspektiv alene. Når Forfang nå inviterer til å snu opp ned på flyktningesystemet, vil jeg som designforsker spørre: må vi snu opp ned på det, eller er det andre måter vi se det på nytt? Handler dette bare om å fordele et antall mennesker, som om de var antall varer i en logistikers excel-ark, mellom landene? Kan vi skape dette, som så tydelig ikke fungerer etter noen av de involverte sitt ønske, helt på nytt og på en måte som svarer til forventningene?

I USA benytter man i økende grad designtankegang for å få til å tenke nytt når store systemer (bedrifter eller det offentlige) skal forbedres eller fornyes. Det amerikanske krisehåndteringssystemet FEMA ble for eksempel redesignet med hjelp fra designere etter at Catrina-orkanen hadde demonstrert for en hel verden at krisehåndteringen i USA ikke fungerte når det gjalt mest.

Designtankegang betyr rett og slett at man bruker ulike metoder for å finne ut hvor det egentlig er skoen trykker. Noen ganger klarer man ikke finne ut dette før man har prøvd ut forskjellige løsninger; er det nok å ta skoen til skomakeren, eller må vi kjøpe en ny? Kanskje er det ikke engang skoen det er noe galt med, kanskje det er foten, kanskje er det en stein i skoen eller kanskje er det ikke engang er i skoen man har vondt? Kanskje går man best uten sko i det hele tatt? (Det kommer an på omgivelsene – og kanskje det er nytt underlag som trengs?). Noen ganger må man prøve seg frem. Og, aller viktigst, man kommer uansett ikke så langt uten å lytte på den som har på skoen.

Lege Hanne Heszlein-Lossius har urinprøver fra papirløse flyktninger i kjøleskapet:

Les også

Godhetstyrannen

I løpet av fem år har jeg brukt nettopp designtankegang for å forstå nødhjelp og flyktningesystemet på en måte som henger på greip. Det jeg har funnet ut, er at hvis vi fortsetter å ha denne skarpe avgrensningen mellom politiske beslutninger og menneskers behov, så har vi ikke muligheten til å nettopp tenke nytt.

Hva hvis vi begynner med å lytte, og forstå: hva er det flyktninger egentlig vil? Hva er det vi som samfunn vil? Hva vil andre private aktører egentlig ønsker? Og skal vi ha nytt system, droppe systemet, endre på insentivene? Hvordan kan vi i fellesskap i Europa få til et system som fungerer, med utgangspunkt i de ulike aktørers agenda?

Jeg har begynt med å prøve å forstå disse ulike aktørene sin motivasjon for å bidra til integrering. Da jeg intervjuet flyktninger, organisasjoner, beslutningstakere og bedrifter som er involvert i flyktningsystemet, var det ett par enkle ting som gikk igjen:

For det første er informasjonsflyten i det humanitære systemet en katastrofe. Viktig kunnskap om egne muligheter der flyktninger er og der som de ønsker seg, er ikke godt håndtert mellom de som bestemmer øverst i organisasjonene og de som er ute i landene hvor flyktninger og asylsøkere kommer ifra. Informasjon blir derfor overført muntlig og som en rykteflom, som skaper gale forventninger begge veier.

BT mener:

Les også

Nedturen i norsk økonomi krev ekstra kalde hovud

For det andre, er det første reelle flyktninger jeg har intervjuet ønsker, rett og slett trygghet. Mange nordmenn forestiller seg at dette handler om en varm genser eller et måltid mat som vi kan sende via 15 kroner på en sms. Men trygghet for en mor til fire handler også om rent vann, helsemuligheter, skolegang, forutsigbarhet og muligheten til å kunne planlegge fremtiden.

Dette avhenger av at områdene hvor det bygges flyktningeboliger i de såkalte ‘nærområdene’ blir behandlet som utviklingsområder og ikke som nødhjelpsområder. Hvis de blir behandlet som kriseområder, vil det for eksempel ikke utvikles nødvendig infrastruktur, arbeidsrettigheter vil ikke bli gitt, og så videre. Da vil enhver kunne tenke seg at dette er ikke et blivende sted men et sted hvor desperasjon vil få grobunn og man vil ha et perfekt sted for eksempel for rekruttering av krigere.

Hvis vi skal tenke utvikling av områdene rundt krigsrammede soner, kommer vi rundt i sirkelen og tilbake til langsiktig bistand, som regjeringen har gått i bræsjen for å kutte. En annen viktig ting med å forstå at flyktninger simpelthen ønsker å fortsette sine liv i jobb, skole eller på andre måter, er at de ikke er her i første omgang for å bli båret på gullstol.

For det tredje, så finnes det mange aktører , med et utall agendaer, som må inviteres inn i diskusjonen. Det må klarlegges hvem som har profittbehov, hvem som har andre behov, og disse må diskuteres og balanseres. Hvis ikke disse behovene også fylles, vil ikke oppgavene utføres på tilfredsstillende måte. Sammen med Forang vil jeg ønske en deltakende prosess hvor utenforstående får hjelpe til med å utvikle et nytt system for å ta imot og håndtere dem som kommer. Da må vi gå bort ifra den ovenfra og ned-styrte tankegangen som Immigrasjonsmyndighetene har hatt med norske kommuner; et system med lite oppfølging, dialog og informasjon i etterkant av at kommuner har tatt imot flyktninger.

Norge kan bli en veiviser i integreringpoltikk om vi legger sammen alle gode krefter som har lang erfaring med integrasjon. Vi kan videre invitere til europeisk dialog om redesign av hele flyktninge og asylpolitikken med en felles ramme. For å få til dette må vi skape en deltakende prosess, hvor flyktningers behov ikke er ignorert men representert som en del av både problemet og løsningen.

Sammen med lokalsamfunn både i norske kommuner og ‘nærområdene’, europeiske beslutningstakere, private aktører med lang erfaring slik som Hero, NAV, frivillighetssektoren, industri og akademia. Sammen og på likefot kan vi så kartlegge behov og tenke innovativt i liten og stor skala for å få til helt nye, fremtidsrettede løsninger i det sosiale omstillingssamfunnet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg