Fra sladrehank til snitch

Mange elever er omgitt av en «snitchekultur». Dette bør tas opp på foreldremøtene i høst.

«Vi må bevisstgjøre barn og unge i større grad om at det heter ikke å «snitche», men å varsle», skriver Robert M. Flatås.
  • Robert M. Flatås
    Høgskolelektor i pedagogikk, NLA Høgskolen
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Margrethe Munthes strofer «Sladrehank skal selv ha bank», var et kjent begrep i skolegården da jeg var gutt. Ordet sladring sto vel ikke særlig høyt i kurs, men det var likevel noe harmløst over det.

I dag ser det ut til at disse uttrykkene blant barn og unge har blitt erstattet med «tøffere» ord som «snitch» og «snitching».

Direkte oversatt betyr det tyster og tysting, og skal visstnok stamme fra kriminelle miljøer i USA. Å bli stemplet som «snitcher» på skolen i dag, er noe mange barn og ungdommer frykter.

Nyere forskning bekrefter dette og viser at de som omtales som «snitch», kan bli mobbet, få trusler, oppleve hatprat eller bli stengt ute fra fellesskapet. Det kan gjøre det vanlig at «ingen» sier ifra til en voksen når det skjer noe dumt, ulovlig eller vanskelig.

En mor forteller at sønnen ble kalt snitch og latterliggjort på Snapchat etter at han varslet om en grov hendelse i et friminutt, skriver innsenderen.

Som eier av Facebook-siden «Skolenytt», med 18.000 følgere, har jeg i det siste mottatt flere henvendelser fra fortvilte foreldre. De skriver om barna sine som er omgitt av en «snitchekultur» som påvirker dem negativt i livet på og utenfor skolen.

En mor forteller om sin tolv år gamle gutt som har siden skolestart forrige uke har blitt kalt «snitch» av sine medelever etter en episode hvor hen varslet læreren om en grov hendelse i et friminutt. Gutten merker dette ved å bli utestengt i venneflokken, latterliggjort på Snapchat og ved å få flere kommentarer rettet mot seg.

Den engelske dikteren Samuel Johnson (1709–1784) uttrykte en gang at «språk er tankens antrekk». Det er mye makt i ord, og det ser ut som om begrepet «snitch» har utviklet seg til å bli et nytt maktverktøy til den som mobber. Å bli stemplet som «snitch» i eget nærmiljø, kan føre til at neste gang et barn blir utsatt for eller er vitne til urett, så er hen innforstått med at dette sier jeg ikke til noen.

I denne sammenheng er det verdt å merke seg data fra Elevundersøkelsen 2021 viser at 36 prosent av de elevene som opplevde mobbing, rapporterte at ingen voksne på skolen visste om det.

Skal vi få bukt med denne trenden, tenker jeg at skole og foreldre må samarbeide for å forstå måten barn og unge kommuniserer på for å kunne kommunisere med dem.

Vi har i årtier lært barn at det er lurt å si ifra til en voksen når de erfarer eller ser noen som gjør noe de ikke skal. Som politiet i Oslo, Asker og Bærum skriver på sin Facebook-side (14.10.21), snus dette nå på hodet ved at ordet «snitch» sier at det er lov å mobbe den som har sagt ifra til voksne. Vi har altså å gjøre med ord som skaper skadelige holdninger, og som vi må forbedre elevenes tankeprosesser rundt.

Høstens foreldremøter nærmer seg, og jeg vil sende en oppfordring til landets rektorer om å ha ordet «snitching» på sakskartet i år (5.-13. trinn). Vi voksne trenger å forstå hva det vil si å være en «snitcher» i ordets forstand, og vi må bevisstgjøre barn og unge i større grad om at det heter ikke å «snitche», men å varsle.

Å varsle er noe vi alle har lov til. Tier vi dette i hjel, er jeg redd for at usynlige normer som «snitches get stiches» vil bre om seg.

Publisert: