Kunne tvang ha reddet Siw?

DEBATT: I mitt arbeid har jeg møtt mange som Siw.

RUSPASIENTER: Kanskje vi kan redde flere som Siw dersom kommunene i større grad bruker lovverket når det er hensiktsmessig, spør Gry Kristin Lia Fotomontasje: Aftenbladet

Debattinnlegg

Gry Kristin Lia
Psykologspesialist, Avdeling for rusmedisin, seksjon Tertnes Haukeland universitetssjukehus

Jeg har nettopp lest Aftenbladets tankevekkende og grundige artikkelserie om rusmiddelavhengige Siw. Slik det ganske riktig beskrives i artikkelserien, sier helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) §10-2 at dersom noen utsetter sin psykiske eller fysiske helse for fare ved omfattende rusmiddelbruk, og dersom frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelige, kan pasienten legges inn uten eget samtykke i inntil tre måneder. I løpet av innleggelsen skal man avruse og stabilisere pasienten, og motivere og legge til rette for videre frivillig behandling etter tvangsoppholdet.

I mitt arbeid ved Avdeling for rusmedisin, hvor vi blant annet tar imot pasienter innlagt etter paragrafene 10-2 og 10-3 (tilbakeholdelse av gravide), har jeg møtt en lang rekke pasienter med relativt like livsløp som Siw. I artikkelserien stilles det spørsmål om hvorfor kommunen/sosialtjenesten ikke fattet vedtak om bruk av §10-2 i denne saken. Jeg undret meg faktisk over dette selv da jeg leste hvordan hennes historie utviklet seg. Én av grunnene er kanskje noe fastlegen nevner i sitt tilsvar: «Generelt er det liten stemning for bruk av tvang i Norge for tida».

Gry Kristin Lia Privat

Imidlertid lurer jeg på om fastlegen da forveksler to ulike lovverk: Psykisk helsevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Alle som har kjent en rusavhengig person, vet at avhengigheten er som en magnetisk kraft som hele tiden trekker personen tilbake til rusmiddelbruk med stor styrke. I noen tilfeller kan det være
hensiktsmessig og nødvendig å etablere en motkraft til dette, i form av tvangsinnleggelse hvor hovedhensikten kan være å hindre videre inntak av rusmidler.

Etter mitt syn er denne bruken av tvang en grunnleggende annen enn tvangsbruk i psykisk helsevern, hvor det noen ganger er nødvendig å bruke tvang for å kunne behandle pasienter som er alvorlig psykisk syke og derfor til fare for seg selv eller andre. Dessuten er adgangen til bruk av ulike tvangsmidler ganske ulikt.

Under psykisk helsevernloven kan man tvangsmedisinere, skjerme og beltelegge pasienter. Under helse- og omsorgstjenesteloven kan man ikke bruke noen av disse tvangsmidlene. Vår oppgave når vi tar imot pasienter innlagt etter dette lovverket, er først og fremst å hindre dem i å innta rusmidler. Tvangsmidlene vi kan bruke, begrenser seg til tiltak rettet mot dette (f.eks. låste ytterdører, tilsyn ved besøk, rom- og kroppsvisitasjon).

Les også

Les om Siw her: Siw var død i flere år uten at de visste

Jeg har ikke oppfattet at føringene fra våre sentrale helsemyndigheter om redusert bruk av tvang har vært rettet eksplisitt mot tvang i form av helse- og omsorgstjenestelovens §§ 10-2 og 10-3. Min opplevelse er at mange – i likhet med Siws fastlege – har oppfattet det annerledes.

Dersom jeg har rett, er det et paradoks at dette lovverket ikke brukes mer. Jeg frykter at noe av grunnen er at disse tvangsparagrafene er for dårlig kjent både i befolkningen og blant helsepersonell. Kanskje vi kan redde flere som Siw dersom kommunene i større grad bruker dette lovverket når det er hensiktsmessig?

Man kan også spørre seg om det er optimalt at det kun er kommunen/sosialtjenesten som kan fatte slike vedtak. Bør man utrede om helsepersonell også skal kunne fatte vedtak for å hjelpe rusavhengige?

En nyere norsk studie på effekten av §10-2-vedtak viste at pasientene generelt fikk bedre rusmestring og høyere livskvalitet et halvt år etter innleggelsen. Tre av fire pasienter i studien var i ettertid positive til at
tvang ble iverksatt.

Det er selvfølgelig ikke mulig å si hvilken effekt et slikt vedtak kunne hatt på Siws livsløp, men basert på typiske erfaringer med våre pasienter er det i hvert fall grunn til å tro at hun kunne fått utredet og bedret sin somatiske og psykiske helse i løpet av oppholdet. Man ville hatt tid til å få på plass et bedre egnet og mer tilpasset botilbud. Hun ville kanskje kunnet reetablere eller bedre sine relasjoner med familie, venner
og/eller hjelpeinstanser som var støttende for henne. Kanskje kunne hun ha bestemt seg for å velge et annet livsløp videre enn å ruse seg?

Slike endringsvalg har man bedre forutsetninger for å kunne ta når man har fått virkningen av rusmidler – og abstinenser – ut av kroppen. Siw ville i det minste ha fått en sårt tiltrengt pause fra sitt daglige liv med
overgrep, vold og trusler i et brutalt rusmiljø.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg