Rullestolbrukere blir alltid nedprioritert

Det er like nervepirrende hver gang, og mor blir forferdelig skuffet og lei seg når utfluktene går i vasken.

ORGANISERING: Kan ikke det offentlige selv organisere spesialtransport slik at slagrammede, rullestolbrukere og andre pasienter slipper å bli sittende igjen, spør innsender. NTB Scanpix

Debattinnlegg

Gunn Iren Kleppe
Bergen

Åtte år har gått siden mor fikk slag og ble permanent rullestolbruker. I en slik situasjon blir du fullstendig fastlåst og avhengig av andres hjelp. Utsiktene er få annet enn å vente på besøk, stell, neste måltid – eller å dø. Da blir den årlige turen hjem for å spise krabbe på kaien med familien om sommeren spesielt viktig.

Mor kan ikke stå eller løftes uten heis. Hun kan heller ikke bruke sammenleggbar rullestol og flyttes over i et vanlig bilsete. Det trengs spesialtaxi for rullestol både til private turer og turer til spesialist, tannlege og klinikk.

På disse åtte årene har vi fått føle på kroppen hvor vanskelig det er å skaffe spesialtaxi for rullestol. Svært ofte kommer de for sent, og noen ganger kommer de ikke. Ved en totimers forsinkelse, sendte min bror drosjen tilbake. Mors time hos spesialist var jo for lengst over. Slik går det også ut over effektiviteten hos helseforetakene det gjelder.

Vår erfaring er at det hjelper lite å forhåndsbestille eller om bestillingen er bekreftet. I et tilfelle hadde sjåføren tatt en gruppe turister fra flyplassen istedenfor å hente moren vår som avtalt. Vi antar det var langt mer profitabelt.

Les også

Vi skal nok bli venner. Rullestolen og jeg.

Det såreste er når etterlengtede utflukter med familien ikke blir noe av. Det er like nervepirrende hver gang, og mor blir forferdelig skuffet og lei seg når planene går i vasken. Og siden hun har kroniske smerter og tendenser til trykksår, fører all ekstra ventetid i stolen til ekstra smerter.

Dagen i går var intet unntak. Vi hadde forhåndsbestilt og fått bekreftet tur for mor å komme hjem og spise med familien. Da dagen kom var sjåføren blitt syk og de hadde dessverre ikke noen back-up. Vi ringte da et annet selskap som lovet skyss. Dagen var reddet! Men dessverre ringte de tilbake 10 minutter etter at hun skulle ha vært hentet. De kunne ikke komme likevel. Vår skrekk er at hun får skyss, men at tilbaketuren blir kansellert.

Drosjeselskapet innrømmet i går at det ikke finnes nok spesialtaxier for rullestol. Dette er en de svakeste pasientgruppene som trenger det mest og som ikke har andre alternativer. Vår oppfatning er at rullestolpasienter virker permanent nedprioritert. Samfunnsdeltakelsen blir det også dårlig med.

Les også

Bergen Taxi mister pasientkjøringen

For ikke lenge siden viste mediedekningen at pasientreiser i Oslo fungerer like dårlig som i vår lille kystkommune. Drosjeselskapene skal ha underbydd hverandre for å få kontrakter med det offentlige,
som levner så lite inntjening at sjåførene er lite lystne på slike turer.

Siden det er problemer både i hovedstaden og «ute på landet», kan man mistenke at problemet er landsdekkende, og gjelder enten pasienten er rullestolbruker eller ikke. Kan ikke det offentlige selv organisere spesialtransport slik at slagrammede, rullestolbrukere og andre pasienter slipper å bli sittende igjen? Vi trenger kanskje ikke minne om tilfellene på Østlandet der pasienter ble satt av på uforsvarlig vis og det gikk så galt som det kunne.

Vi antar det ikke blir noen endring før politikere på Stortinget selv får føle det på kroppen. Da er det sikkert for sent for vår mor. Pasientmengden vil som kjent bare øke i årene som kommer. Hvordan skal det håndteres?

Penger trumfer livskvalitet – det ser vi beviser på gang etter gang, i et av verdens rikeste land. Er det slik vi ønsker å ha det?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg