Min søster har cerebral parese – Nav nekter henne bilstøtte

DEBATT: «Jeg hadde ikke trodd at det var mulig å bli mer isolert, jeg tok feil.»

SA NEI: Nav avslo søknaden om spesielt tilrettelagt bil. «Ferieturer faller bort. Kino og teater blir et fysisk løft jeg rett og slett ikke makter å påta meg», skriver innsenderen. Foto: Morten Holm / Scanpix (arkiv)

  • Linda Chr. Farsund
    Os
Publisert:

Ordene tilhører min søster, som har cerebral parese. Hun er rullestolbruker, og førligheten hennes er begrenset til én fungerende hånd. Siden 2004 har bilen vært hennes frihet, hennes mulighet til komme ut blant mennesker.

Vi har tatt henne med på kino, besøkt teateret, reist til venner og familie, dratt på handleturer, til lege, tannlege, fysioterapi og på ferieturer langs vårt langstrakte land. Men biler har begrenset levetid og må derfor byttes med jevne mellomrom, så også bilen til min søster.

Nå har hun imidlertid ikke behov for spesialtilpasset bil lenger. Halleluja, et mirakel, tenker du kanskje. Men nei, hun er fremdeles like handikappet og fremdeles 100 prosent avhengig av sin elektriske rullestol. Der hun ferdes, må rullestolen være med.

Det er Nav som har besluttet å avslå hennes søknad om ny, spesialtilpasset bil med det argumentet at «de ikke ser behovet». Slik har de med et pennestrøk fratatt henne muligheten til å leve et fullverdig liv.

Les også

Rullestolbruker skriver i BT: «Brusteinshelvetet Bergen»

Som hennes søster har jeg derfor påtatt meg oppgaven å belyse det behovet de, med sine eksperter og kjennere, likevel ikke har maktet å få med seg. Min søster kan ikke håndteres manuelt med mindre du er en bodybuilder av det heller ekstreme slaget. Å løfte henne inn og ut av en vanlig personbil og deretter dytte henne rundt i en manuell rullestol, blir derfor en oppgave ingen i hennes familie er i stand til å påta seg.

Ferieturer faller bort. Kino og teater blir et fysisk løft jeg rett og slett ikke makter å påta meg. Som hun selv så treffende sier: «jeg hadde ikke trodd at det var mulig å bli mer isolert, jeg tok feil»

Det er påfallende hvordan det sosialdemokratiske samfunnet vårt sakte, men sikkert går i oppløsning. Å ta vare på de svakeste er ikke lenger like maktpåliggende. Ansvaret for dem som på en eller annen måte ikke helt får til å fungere i hverdagen, skyves mer og mer over på den nærmeste familien.

Foreldre dør, søsken «arver» oppgaven med å ta vare på funksjonshemmede barn, samtidig som sikkerhetsnettet sakte, men sikkert trekkes vekk under dem. Stat og kommune støtter seg til vissheten om at folk flest kvier seg for å kringkaste sin mangel på mestring. Ingen liker å innrømme at de kommer til kort. Og hvis makthaverne likevel en sjelden gang blir konfrontert, gjemmer de seg bak utsagnet «vi kan ikke uttale oss om enkeltsaker».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg