Man får ikke rekruttert nye fastleger slik!

Hvis en yrkesgruppe jobber 56 timer i uken og fortsatt føler tiden ikke strekker til, er det noe fundamentalt galt med systemet.

Debattinnlegg

Hundre millioner og en handlingsplan i 2020 må fastlegene være fornøyd med, hevdet helseminister Høie etter årets forhandlinger mellom Staten og Legeforeningen. Hundre millioner tilsvarer hundre leger. En handlingsplan i 2020 er simpelthen å skyve problemene foran seg.

Det er en dårlig følelse å gå hjem fra jobb uten å ha fått gjort jobben som man selv ønsker og forventer. En stund kan økende arbeidsmengde løses med å jobbe mer. På et tidspunkt er det nok. Frustrasjon blir til resignasjon og folk finner seg noe annet å gjøre.

«Fastlegene kommer til å redde det norske velferdssamfunnet», skrev Høie som svar på fastlege Hoff Skåvøy sin kronikk i Bergens Tidende 28. juni. Men hver og en fastlege har ikke ansvar for å redde verken fastlegeordningen eller velferdssamfunnet.

For fastleger som i løpet av fire (!) år har økt ukentlig gjennomsnittlig arbeidstid fra 49 til 56 timer er grensen nådd. Hvis en yrkesgruppe jobber 56 timer i uken og fortsatt føler tiden ikke strekker til, er det noe fundamentalt galt med systemet.

Fastlegeordningen ble innført i 2001. Da var én prosent av fastlegene vikarer mot over 18 prosent i dag. Andelen fastleger over 55 år har i samme periode økt fra 18 til 32 prosent. Helseledere i nesten halvparten av landets kommuner er bekymret for legetjenesten. I dag er det 4700 fastleger i landet. Hvordan i hele vide verden skal midler tilsvarende lønnen til hundre leger sikre nødvendig rekruttering til fastlegeordningen og forhindre at erfarne leger slutter?

Samhandlingsreformen kom i 2012. Det er vanskelig å finne eksempler på oppgaver som bevisst er overført fra fastlegen og kommunene til sykehusene. Samtidig skjer stadig mer av oppfølgingen av pasienter som har blitt behandlet i sykehusene i kommunene og på fastlegekontorene. Også sett fra sykehusvinduet har det vært lite samhandling og mye overføring.

På sykehusene kjenner man også pasienttrykket. Befolkningen blir eldre, og én dag er ikke den friske nypensjonisten som skal leve hele livet like frisk lenger. Sykehusene selv har beregnet et behov for å øke kapasiteten med 50 prosent i løpet av femten år for å tilby dagens behandling. Sykehusene ser ikke hvordan de skal løse dette med verken menneskelige eller økonomiske ressurser, og oppgaver overføres i jevn strøm ut til lavere omsorgsnivå.

Pasienter som før ble ansett så syke at de måtte være innlagt på sykehus, skrives nå ut til sykehjem. Pasienter som før lå på sykehjem pleies hjemme. Fastlegene blir hjemmesykehjemsleger som det ikke er avsatt ressurser til, og sykehjemmene skriker etter kvalifiserte sykepleiere.

90 Prosent av alle lege-pasientkonsultasjoner i Norge utføres i primærhelsetjenesten. Antall konsultasjoner har økt og antall fastleger har økt. Bak statistikken som ikke er egnet til å skremme noen, er det derimot lett å forstå at det på alle måter krever mer å følge opp kreftpasienter og alvorlig syke Kolspasienter, enn ellers friske pasienter med høysnue og lett forhøyet blodtrykk.

Mer samarbeid med andre deler av Velferds-Norge har også vært en ønsket utvikling.

Men det er vanskelig å trylle med tid. Sitter man på samarbeidsmøter, blir det mindre tid med pasientene på legekontoret. Attester og erklæringer må også få sin plass innimellom. Hvis man ikke utvider arbeidsdagen da selvfølgelig.

Samhandlingsreformen ble en overføringsreform. For sykehusene var det nok en utilsiktet konsekvens at sykehusene nå får noen av de «enklere» pasientene i retur. Mindre funn på røntgen og MR kan føre til raske henvisninger og unødvendige sykehusbesøk. Pasienter med lettere psykiske lidelser havner i limbo mellom spesialister som vurderer dem som for friske og fastlegene som sliter med kapasiteten. Riksrevisjonen påpeker at mange fastleger henviser pasienter de selv ikke tror vil ha nytte av vurderingen av en sykehuslege.

Sykehuslegene aksepterer mangelfulle henvisninger for å bli ferdig med saken. Når det er knapt med tid både her og der velger man den raskeste løsningen –
for seg selv og sine, her og nå.

Det var vel aldri slik samhandlingsreformen var tilsiktet? At flere av de syke skulle følges opp av kommuner og fastleger, mens de relativt friske skulle utredes av sykehusspesialister?

Svært få land har høyere legetetthet enn Norge. Bergens Tidende skriver den 4. juli om hundrevis av nyutdannede leger uten mulighet til å komme i gang med spesialiseringen som for eksempel allmennpraktiserende fastlege, blant annet fordi antallet turnusplasser bestemmes av sykehusenes behov og ikke legekontorenes.

På tross av høy legedekning er arbeidsbelastningen dokumentert høy både på legekontorene og på sykehusene. Leger er både en kostbar, knapp og nødvendig ressurs i helsevesenet. Man må spørre seg om ikke legers kompetanse på utredning og behandling kunne vært mye bedre utnyttet. Ikke minst må legene bli enig med seg selv om hva som bør være legens kjerneoppgaver.

Slik det er nå flytter sykehus- og fastleger oppgaver de selv ikke har tid til, til andre leger som på sin side tar imot med oppgitte armer. Og rundt sitter et tosifret antall samfunnsaktører og fyller på med velmente pålegg. Det er på tide å si at når nye oppgaver tilføres, må ressurser på plass først, eller så må noe annet ut.

Legeforeningen mener fastlegeordningen har behov for 500 nye fastleger hvert år for å holde tritt med endringer i befolkningen og oppgaveoverføringen fra sykehusene. Hvert år fullfører totalt 900 leger turnustjenesten. Hver tredje lege går tradisjonelt til allmennmedisin. Regnestykket går ikke opp.

Kanskje er helsemyndighetenes, politikernes og legenes egne ambisjoner for høye. Men hvis Helseministeren og resten av det politiske Norge vil bevare pasientenes kontinuitetsbærer, må det sterkere lut til enn en handlingsplan man dytter foran seg til 2020 og friske midler tilsvarende 100 legestillinger. Man får ikke rekruttert nye fastleger av det!