Hele handlevognen min var en klimabombe

Yoghurt i porsjonsbeger, avokado i plastformer, chips i aluminiumsbelagt plast. Matbutikkene må gjøre det lettere for folk å leve miljøvennlig.

Publisert: Publisert:

STILL KRAV: Kan styrelederne i Coop, Norgesgruppen og Rema 1000 gå sammen om å stille krav til produsentene, så jeg slipper å velge mellom klimabombe eller økobondeliv? skriver Ina Fikse. Foto: Sand Lars Nehru

Debattinnlegg

Ina Fikse
Sandviken

Ina Fikse

I min husstand bruker vi av og til gummistrikk. Dette lille hjelpemiddelet i hverdagen. Jeg tenker aldri over hvor det kommer fra, men strikkene er viktige når jeg står der og skal ta matpapir rundt den halve løken. Så lenge jeg kan huske har de smale gummistrikkene kommet inn i huset i grønne og beige pappesker. Esker med et ovalt, lite plastvindu, som gir innsyn til innholdet i esken. Funksjonelt og så hverdagslig at jeg aldri har spandert en tanke på det.

Helt til i går. På handleturen sto det gummistrikk på listen, og jeg sendte datteren inn mellom hyllene for å finne produktet, mens jeg selv valgte å gå etter husholdningssaft, siden jeg vet hvor den står. Jeg nærmet meg kassekøen da hun kom tilbake og la en liten plastboks i handlevognen.

UNØDVENDIG EMBALLASJE: Denne plastesken med gummistrikk er et symbol på hvordan vi undergraver vår egen eksistens, skriver innsenderen. Hva var i veien med pappeskene? Foto: Privat

Hva er det?, spurte jeg. Gummistrikk, svarte den hjelpsomme neste generasjon. Jeg kjente den ikke igjen. 20 gram gummistrikk har fått sin egen sinnrike plastboks med åpne- og lukkemekanisme i hardplast. Herregud, så idiotisk, tenkte jeg. Så lite strikk i en så eksklusiv emballasje. Hva var i veien med pappeskene? De fungerte jo helt fint! Og de inneholder 500 gram, det er 25 ganger så mange strikk som i denne fjollete, lille boksen. Råvarene er fornybare, og produksjonen kan inngå i et fornuftig kretsløp. Denne lille boksen ganger opp CO₂-utslippet med x antall ganger. Det kan vi faktisk ikke tillate oss.

Les også

Guud kor billig!

FNs klimarapport har skremt meg. Katastrofen har rykket nærmere, og jeg skjønner at det haster. Vi må halvere utslippene av CO2 innen 2030 hvis vi skal ha håp om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Jeg satte meg ned og leste miljødirektoratets faktaark om virkningene av 1,5 grad, det er så my lidelse og problemer at det er til å miste nattesøvnen av, selv om det er best case og uendelig mye bedre enn 2 graders oppvarming.

Og det er bare 12 små år til! Kun en tiåring vil synes at det er lenge til!

Plutselig ser jeg denne lille tingen som et symbol på hvordan vi umerkelig undergraver vår egen eksistens. Jeg ville ikke ha denne plastboksen, men kjøpte den der og da. Jeg kjøpte også yoghurt i porsjonsbeger, avokado i plastformer, helgechips i aluminiumsbelagt plast, ja, hele handlevognen min var mer eller mindre en klimabombe.

Hvordan kan jeg unngå å være en del av problemet? Må jeg velge å bli økobonde på heltid? (nå hører jeg mine nærmeste ler). Jeg er villig til å gjøre mitt: Fly mindre, ta bussen, sortere bosset, øke gjenbruken og redusere forbruket. Men vi trenger også at produsentene blir med på den store felles dugnaden som må til. Kan styrelederne i Coop, Norgesgruppen og Rema 1000 gå sammen om å stille krav til produsentene? Kan dere sette opp gode prinsipper for emballasje og bli enige om å prioritere riktig? Så jeg slipper å velge mellom klimabombe eller økobondeliv.

Vi må kjøre dugnad i en skala og et tempo som vi aldri har sett før i menneskehetens historie, sies det. Dugnad betyr at alle gjør sin del.

Er dere med? Har vi en avtale? Jeg begynner nå.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg