Jeg er jo «bare» en mor

DEBATT: Nå skal dere høyt utdannede mennesker lytte til hva en helt vanlig mor har å si.

GRÅTEKUR: Mødre blir anbefalt å la småbarn gråte seg i søvn. «Jeg vet jeg har tusenvis av mødre i ryggen når jeg sier at dette er GALT!» skriver innsenderen, som også er kritisk til at mødre blir tvunget til kortere permisjon. Shutterstock / illustrasjonsfoto

Debattinnlegg

Silje Elisabeth Tveito
Mor, Askøy

Jeg kjenner at jeg begynner å miste troen på deler av menneskeheten. Her lever vi i et av verdens fremste land, hvor vi har både rikdom og alle muligheter for en god utdanning. Vi har et rettssystem og er opptatt av rett og galt. Vi er opplyste, oppegående og privilegerte.

Likevel er det i dag, i Norge i 2018, mennesker som har makt, innflytelse og anledning, som forteller oss at vi skal la barna våre gråte seg i søvn, og at mors anledning til å ta vare på sin nyfødte er bestemt redusert til seks–syv måneder før hun skal ut i ordinært arbeid.

Jeg er «bare» en mor. En mor som elsker sine barn over alt annet i denne verden, og som alltid kommer til å sette dem først. Men nå, nå skal dere helsesøstre og politikere lytte – lytte til hva en helt vanlig mor har å si – for nå trenger barnet noen som taler sin sak.

La oss ta rådet om å la barnet gråte seg i søvn først. Det er i år kommet ut en bok til alle helsestasjoner: «Håndbok for helsestasjoner» av Nina Misvær. I boken finner vi dette avsnittet:

«Barnelegen Berndt Eckerberg (2012) hevder at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med sin mor og er skapt for til å sove sammen med henne de første leveårene. Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur, mener han, og oppfordrer foreldre til å lære barnet sitt å sove hele natten i sin egen seng, selv om det kan stride imot barnets natur. Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne sine tendenser til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien. Det er også helt grunnleggende at begge foreldrene er enige om hva som skal gjøres, og spiller på lag.»

Les også

Les også: Når likestilling blir viktigere enn babyens behov

Jeg vet jeg har tusenvis av mødre i ryggen når jeg sier at dette er GALT! Hvorfor skal vi tilpasse oss et samfunn som frarøver oss alt av menneskelige instinkter og ber oss sette oss selv over barnet? Det er mødre som går imot egne instinkter til fordel for ekspertråd, som gråter sammen med barnet sitt, fordi helsesøster mente det var best slik. Er vi blitt så numne at barnegråt ikke lenger påvirker oss? Så trangsynte at vi kan neglisjere et lite barn som ikke kan forsvare seg selv?

Barnets behov og ønske er en og samme sak. Hvordan kan vi ignorere barnets gråt etter mor og far, kveld etter kveld, før barnet har resignert i sitt rop om trygghet, nærhet, trøst eller hjelp, og samtidig fortelle oss selv at resultatet var vellykket?

Hos regjeringen ser vi også eksempler på hvordan barnets verdi blir undergravd. Vi oppfordres til å få flere barn, for å drive samfunnet fremover. Er det derfor jeg skal få barn, fordi barnet skal fødes inn i en misjon for å holde samfunnet gående, til tross for at samfunnet ikke velger å prioritere å gjøre det gunstig for en mor å kunne ta vare på sitt barn?

Deler av regjeringen ønsker en tredeling av permisjonsordningen. Far vil da få flere uker, som vil føre til at fellesperioden blir kortet ned. 46 uker permisjon bestående av 15 uker til mor, 15 uker til far og 16 uker fellesperiode.

Dette hemmer retten til å selv avgjøre hva som fungerer best for sin familie. For å fremme likestilling på fars side, så kommer dette med en kostnad som mor og barn skal betale.

Les også

Anniken Farestveit var tilbake i jobb syv uker etter fødselen

Kjønn skal likestilles, tross at mann og kvinne overhodet ikke er likestilt når det gjelder å bære frem et barn, føde, amme og restituere seg. Den viktige relasjonen og tilknytningen mellom mor og barn blir sidesatt, samt at mor ikke har anledning til å møte Helsedirektoratets anbefaling med hensyn til amming.

Det er mennesket som er grunnsteinen i samfunnet. Det er barna våre som er vårt fremtidshåp. Den amerikanske barnelegen William Sears sier: «Et behov som stilles hos et spedbarn, forsvinner. Et behov som ikke stilles, forsvinner aldri helt, men kommer gjerne tilbake som angst, depresjon, aggresjon». Er det ikke slik det er for oss alle? Og er det ikke helt vesentlig med god psykisk helse for å kunne bidra til et trygt og produktivt samfunn?

Vær så snill, la oss finne frem menneskeligheten i oss selv igjen og lytte til instinkter og behov som vi er utstyrt med fra naturens side. La oss ikke viske vekk kjønnenes biologiske ulikheter i likestillingens navn. La oss fortsette å beskytte de svakeste i samfunnet – det lille barnet som ikke har annet enn sin gråt for å uttrykke sine følelser.

Og til dere helsesøstre, dere bør være forbannet sikre på at det lille barnet som gråter så sårt, ikke tar skade i hjertet som banker så hardt, der det ligger alene og hikster stille i søvne.

Eller at det virkelig er barnets beste dere politikere setter først, når dere kjemper en kamp som tilsynelatende går imot all forskning hva barnets beste angår.