Byen Bergen er dessverre for de få

Hvem vil investere i nye boligprosjekter med fire etasjers-regelen, og hvem andre enn byens aller rikeste vil ha råd til å kjøpe?

Debattinnlegg

En spasertur gjennom sentrum en regnfull søndag gjør meg både glad og bekymret. Glad fordi vi mange steder har klart å ta vare på byens historie og særpreg. Bekymret fordi sentrum er i ferd med å dø.

Telegrafbygningen som ble bygget for snart 100 år siden står ved Byparken som et klenodium. Grand Selskapslokaler og Hotel Norge har fått flotte løft. På Torgallmenningen kan en se monumental arkitektur preget av 1920-årenes klassisisme.

Hvis solen hadde tittet frem, ville Torgallmenningen yret av folkeliv, men i regnet har de menneskene jeg kan se forståelig nok trukket inn på omkringliggende kafeer. Fra Torgallmenningen må jeg gå langt ut i Gågaten før jeg finner et sted å gå inn. På veien har jeg sett mange lokaler uten interiør eller med vinduer kledd i gråpapir.

Kanskje er det ingen tilfeldighet at både Chagall og Garage måtte stenge dørene etter sommeren. Er de tidligere så populære utestedenes fallitt kun et symptom på Bergen sentrums langsomme utarming og død?

Jeg ser for meg en fremtid med spennende forretninger i Gågaten, Skostredet og Marken, og med travle og folksomme gater til langt på kveld. Så mange serveringssteder at det er vanskelig å velge hvor en skal sette seg ned. Når jeg kikker ut av vinduet i dag, ser jeg nesten ikke en eneste sjel.

Hva må til for å fylle byrommene med liv, røre og aktivitet? Mennesker, selvsagt. Byen er vår sjel, og vi elsker den. Men den er dessverre for de få. Skal vi bli mange flere, må det bygges flere tusen boliger i og rundt bykjernen som tilfredsstiller så vel barnefamilienes som ensliges behov.

Denne storstilte boligbyggingen lar seg gjøre, men det forutsetter politisk vilje og myndigheter og utbyggere som spiller på lag. Utbyggerne må vise forståelse og respekt for de faglige avveiningene for å ta vare på byens identitet. Samtidig må kommunen behandle planforslagene innen rimelig tid. Hvis ikke kan kapitalen en utbygger planlegger å investere, forsvinne til prosjekter et helt annet sted.

Bystyret skal i høst ta stilling til Kommuneplanens Arealdel (KPA). Der har byrådet på tampen av prosessen foreslått at nye bygg i og rundt sentrum «som hovedregel» ikke skal være høyere enn fire etasjer (15 meter). Ingen som har uttalt seg om planforslaget, har foreslått en slik begrensning.

Det er da jeg på min netthinne igjen får bildet av travle og folksomme bygater, og tenker: Hvem vil investere i nye boligprosjekter med slike rammer, og hvem andre enn byens aller rikeste vil i så fall har råd til å kjøpe?

Det er krevende å bygge nytt i et bysentrum med over tusen års historie, men jeg har erfart at det lar seg gjøre. «Vern gjennom bruk» er et begrep jeg har lært betydningen av gjennom konstruktivt samarbeid med byantikvar, fylkesantikvar og riksantikvaren, knyttet til fredede Grand Hotel Terminus og Villa Terminus. Viktige kulturminner er tatt inn i en ny tid.

Det er denne formen for samhandling og dialog jeg etterlyser når de store grepene for utvikling av bysamfunnet skal tas. Jeg etterlyser politikere fra venstre til høyre med vilje og mot til å trekke opp linjer for hva som skal skje med byen de neste femti årene – ikke bare frem til neste valg. Jeg savner at private byggherrer og byråkrater setter seg på samme side av bordet og i fellesskap finner ut hva som er mulig å få til.

For at sentrum skal overleve og utvikle seg til gagn for kommende generasjoner, må alle involverte få ta del i arbeidet med å utvikle løsninger tilpasset byens historie og svært varierte topografi. Bergen skal tas inn i en ny tid, og vi må finne ut av det sammen!