Hvorfor mangler vi ofte ord for musikk?

Det kan være frustrerende å kjenne på en følelse av språkløshet i møte med musikk.

FØLELSER ELLER KRITIKK: Snakker vi om følelsene vi får av å høre for eksempel Berlioz’ «Requiem» under Festspillene, eller overlater vi til den profesjonelle kritikeren å formulere og vurdere opplevelsen for oss, spør innsender.

Thor Brødreskift, Festspillene i Bergen
  • Vibeke Andrea Tellmann
    Førsteamanuensis, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier UiB

Festspillene i Bergen byr oss på et vidt spekter av konsertopplevelser. Åpningskonserten satte en mektig standard med fremføringen av Hector Berlioz’ (1803–1869) verk Grande Messe des morts (Requiem) for kjempekor og -orkester.

Som publikummer kan vi gå inn i konsertsalen med den samme forventningen som BTs anmelder Peter Larsen hadde om å la seg «blåse over ende av en storslått og overveldende musikalsk opplevelse». Kanskje går vi ut av salen og med det samme inntrykket som Dagbladets anmelder Espen Selvik formidler om at «Opplevelsen på åpningskonserten til Festspillene i Bergen var formidabel. (…) Opplevelsen blir rystende og realistisk fordi musikken har et islett av galskap i seg som faktisk ikke er så langt fra det som er sant og ekte.»

Er det følelser vi snakker om med dem vi har delt opplevelsen med, eller overlater vi det til den profesjonelle kritikeren med ordet i sin makt å formulere og vurdere opplevelsen for oss? Nøyer vi oss med å tenke at vi ikke trenger å sette ord på det vi føler fordi den musikalske opplevelsen er nok i seg selv? Eller tenker vi at opplevelsen er så overveldende at ordene uansett ikke strekker til?

Les også

Les anmeldelsen: Er festspillsjefen blitt helt katolsk i hodet?

Den franske filosofen og litteraten Roland Barthes (1915–1980) åpner essayet «Le Grain de la Voix» eller «Stemmens ruhet» (1972) med spørsmålet «Hvordan klarer språket seg når det skal fortolke musikk?» Hans svar er «Akk, veldig dårlig, ser det ut til».

Det er lett å kjenne seg igjen i svaret Barthes gir; det er vanskelig å snakke om opplevelsen av musikk. På mange måter er det også befriende å la musikk få være i fred for ettertankens og omtalens omskrivninger. Samtidig kan det være frustrerende å kjenne på en følelse av språkløshet i møte med musikk. Hvorfor mangler vi ofte ord for musikk?

Det kan være noen historiske grunner til det. Forholdet mellom språk og musikk har vært forstått som en utfordring i alle fall fra og med overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, som innleder den epoken som kalles romantikken i kunsten. Det er nettopp den epoken Berlioz’ store rekviem skrevet i 1837 tilhører.

I romantikken ble kunstverkene og kunsterfaringene tilkjent status som selvstendige størrelser, som ikke trengte å bli forklart eller berettiget gjennom noe utenfor verket selv. Mens det i barokken på 1600-tallet var naturlig at musikk ble forstått som et eget språk, på samme måte som talespråket eller som et eget følelsesspråk, ble musikk i romantikken oppfattet som et uttrykk som langt overgikk språket i meningsfullhet. Musikken hadde sin egen betydning som ikke lot seg «oversette» eller omtale i talespråket.

Les også

Cecilia Brækhus, Christian Rieber og Marco Elsafadi debuterte som skuespillere på Landås

Talespråket ble det som kan kalles et utenommusikalsk fenomen. Språket beveger seg rundt den musikalske grøten, rundt den magiske opplevelsen som ble hyllet i paradoksalt sagt store ordelag av romantikkens musikktenkere og musikkritikere, som den tyske duoen Wilhelm Heinrich Wackenroder (1773–1798) og Johann Ludwig Tieck (1773–1853) i essaysamlingen «Phantasien über die Kunst, für Freunde der Kunst» (1799).

Deres forsøk på å beskrive det ubeskrivelige ved opplevelsene av musikk, representerer på mange måter et høydepunkt når det gjelder å aktualisere spenningene mellom det musikalske uttrykkets betydningsfylde og det verbalspråklige uttrykkets mangelfulle evne til å fange inn og favne om de spesifikt musikalske betydningene.

Det var imidlertid ikke bare språket som ble skjøvet ut av musikken i romantikken. Mens musikk i barokken og tidligere hadde bestemte funksjoner i samfunnslivet – gjerne knyttet til kirken og til staten – innebar frigjøringen av det musikalske uttrykket i romantikken også en fristilling fra samfunnsfunksjonene.

Den amerikanske musikkfilosofien Lydia Goehr, som var i Bergen under Festspillene, understreker i boken «The Quest for Voice. On Music, Politics and the Limits of Philosophy» (1998) at det beskyttet musikk mot politisk og sosial sensur. Fordi musikkens innhold ikke kan bety bestemte ting eller viser til bestemte ideologiske standpunkter, kan man heller ikke straffe komponistene eller musikerne for å uttrykke noe galt.

Tanken om at virkeligheten vi er omgitt av lar seg uttrykke på en spesifikk musikalsk måte, gjør denne virkeligheten til et indre og sentralt element i musikken. Samtidig sikres det musikalske verket mot å kunne tilbakeføres til den ikke-musikalske verden fordi musikken prinsipielt sett bare skal forstås ut fra seg selv, som musikk. Det gir musikk en helt unik posisjon i forhold til å si noe om vår egen virkelighet uten å måtte underlegge seg denne virkeligheten. Det skyldes at musikkens betydning er rent musikalsk, det kan ikke oversettes.

Les også

Portrett av en kjempefest

Ifølge Barthes gjør blant annet romantikkens oppfatning av at musikk er et helt eget uttrykk som ikke lar seg oversette, at vi i stor grad er overlatt til adjektiver når vi likevel forsøker å snakke om musikk. Adjektivet anser han for å være en fattig ordklasse, fordi adjektivet alltid er et vedheng til substantivet som kjernen i setningen. Mens musikken lar oss høre det storslåtte, det som blåser oss over ende, har vi bare disse fattige adjektivene å vise til når vi skal si noe om hva vi følte, eller eventuelt hva vi ikke følte.

Så, hva skal vi gjøre når vi kommer ut av konsertsalen fulle av inntrykk fra det vi har hørt?

Vi kan være fornøyd med opplevelsen i seg selv og gripe til argumentet om at musikk ikke lar seg uttrykke i ord. Eller vi kan forsøke med adjektivene som tross alt kanskje er det beste vi har når vi skal sette ord på hva vi opplever og føler. Vi kan også gå mer radikalt til verks eller til verket, som Barthes oppfordrer oss til: Nemlig å lytte etter hvor den musikalske klangen møter vår egen stemmes klang og ta det som et utgangspunkt for relasjonen mellom språk og musikk.

Dagbladets mangeårige musikkritiker, Ståle Wikshåland, som gikk bort i fjor, understreker i boken «Fortolkningens århundre» (2009) at anstrengelsen for å uttrykke musikk i språket «(…) kan hjelpe oss til å komme i berøring med musikkens bevegende kraft.»

Oppfordringen må derfor lyde, uansett metode: La oss snakke om musikk! La oss snakke om følelsen som sitter igjen i kroppen når vi kommer ut av konsertsalen og som kan berike både vår egen og våre medlytteres opplevelse. Det kan la oss høre store ting neste gang vi går inn i salen og lar oss føre og forføre av musikkens kraft.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg