Støtteordninger må ikke bli til støttehjul

Norsk privat næringsliv må bli modigere og satse mer på forskning.

RISIKO: Forskning innebærer en risiko, men risikoen ved ikke å investere i forskning er større, skriver Dag Rune Olsen. Fred Ivar Utsi Klemetsen (ARKIV)

Debattinnlegg

Dag Rune Olsen
Rektor, Universitetet i Bergen

I Norge har vi et mål om å bruke tre prosent av bruttonasjonalprodukt på forskning innen 2030. Dette er helt i tråd med EU-landenes ambisjoner om forskning for økt konkurransekraft, verdiskapning og velferd.

Offentlige investeringer skal stå for én prosent, mens næringslivets andel skal utgjøre de resterende to prosentene. De offentlige investeringer er trappet opp i tråd med ambisjonene. Men som kunnskapsminister Henrik Asheim påpeker i Khrono har næringslivet fortsatt en lang vei å gå til tross for god innsats de siste årene. Utfordringen er hvordan norsk næringsliv skal nå målet innen 2030.

Norsk næringsliv har i mindre grad investert i forskning enn våre viktigste handelspartnere. Forskning er investeringer med betydelig grad av risiko, men avgjørende for nyskaping, omstilling og økt konkurransedyktighet i næringslivet. Risikoen ved ikke å investere i forskning er derfor langt større.

Norge har etablerte rause offentlige bidragsordninger som skal hjelpe privat næringsliv til økt forskningsinnsats. Skattefunn-ordningen til Forskningsrådet bidrar til finansiering av forskningsprosjekter i næringslivet ved at bedriften kan få skattefradrag på 18–20 prosent. Skattefradragene for 2016 lå på nesten 4,8 milliarder kroner. Dette svarer eksempelvis til årsbudsjettet for Universitetet i Bergen.

Les også

– Nybygget på Møllendal vil gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft.

Offentlig støtte til forskning i næringslivet omfatter videre nærings-ph.d.-ordningen som skal få bedrifter til å ansette doktorgradsstipendiater. Målet er å øke bedriftenes forsknings- og innovasjonskompetanse. Bedriftene som inngår avtalen får et økonomisk tilskudd fra Norges forskningsråd som tilsvarer til 50 prosent av årslønnen i tre år samt driftskostnader. Tilskudd til denne ordningen var i 2016 på 70 millioner kroner.

Gjennom disse ordningene bidrar skattebetalerne til å redusere næringslivets risiko ved investeringer i forskningsprosjekter. Det er naturligvis i samfunnets interesse da et konkurransedyktig næringsliv er avgjørende for verdiskaping og velferd. Derfor er det gledelig å lese i årsrapportene til Skattefunn og nærings-ph.d.-ordningen fra 2016, at de aller fleste prosjektene som støttes av ordningene gjennomføres som planlagt. Dette viser at forskning finansiert av næringslivet faktisk gjennomføres og er verdiskapende også for bedriftene.

Les også

Bergen er for konservativ

European Innovation Scoreboard har klassifisert Norge som en «moderat innovasjonsnasjon» en rekke ganger. Ved sist rangering rykket vi imidlertid opp til en «sterk innovasjonsnasjon», men likevel langt bak alle våre naboer. Sverige, Danmark og Finland ligger øverst på listen av EU-land, og med Sveits foran dem igjen. Sveits har imidlertid ført en radikalt annerledes forskningspolitikk. Staten konsentrerer seg om å støtte offentlig forskning og overlater til næringslivet å finansiere sine egne forskningsbehov. Men så har da sveitsisk næringsliv en helt annen tradisjon for å ta i bruk forskning i industriutvikling.

I artikkelen i Khrono følger Asheim opp uttalelsen sin om at næringslivet må satse på forskning, med følgende oppfordring: «Spesielt er vi ute etter forslag til hvordan det offentlige kan avlaste noe av risikoen private virksomheter tar når de satser på forskning. For det ligger i sakens natur at ikke all forskning vil munne ut i verdiskapning. Reduserer vi risikoen noe, blir det lettere for næringslivet å ta sjansen på lovende prosjekter.»

Les også

Universitetet tar sikkerhet på alvor

Asheim påpeker at forskning innebærer en risiko. Det har han helt rett i, men risikoen ved ikke å investere i forskning er større. Spørsmålet er hvem som skal ta denne risikoen ved nærings- og industrirettet forskning. I Sveits er det en investering og risiko næringslivet tar. I Norge har den offentlige støtten vært svært viktig som et insentiv til ny utvikling og den har gitt resultater, men den må ikke bli en bjørnetjeneste på sikt.

For å få et innovativt og kunnskapsbasert næringsliv som kan måle seg på internasjonalt nivå trenger vi at private aktører selv tar grep ved å investere fullt og helt i sin egen forskning, og at norske forskere får arbeidsplasser utenom det offentlige. Offentlige støtteordninger må ikke bli til støttehjul.