MDG vil få samme skjebne som hippie-bevegelsen

Sannsynligvis vil de bli integrert inn igjen i vår pragmatiske virkelighet.

PROTEST: 60.000 hippier demonstrerte mot USAs involvering i Vietnamkrigen på Kezar Stadion i San Francisco, 1967. MDG burde ta en diskusjon med gjenlevende hippier, for de er ikke grønne lenger, mener Torgeir Tønnesen. AP

Debattinnlegg

Torgeir Tønnesen
Nesttun

Når jeg ser jublende «grønne» ungdommer på TV, som feirer valgresultat og små grønne vedtak de har fått gjennom, så assosierer jeg det med et historisk fenomen: Hippietiden. En generasjon som ville forandre verden.

Det vil ikke være marihuana, bare overkropper og langt hår MDG vil bli husket for i historien, men likheten til 1960-tallet og hippietiden er historisk tydelige: Ungdommer i opprør, protest mot foreldregenerasjonen, intensitet, «klimabrøl», nye visjoner og tanker, aksjoner og propagandaapparat.

Jeg forstår deres bekymring, og er enig med De grønne i mye: Plasten, røyken, mink og lakseoppdrett, sykkelstier – det finnes så mange gode saker.

Problemet er intensiteten, tempoet og den radikaliserte gruppen innenfor partiet. Noen avhoppere har meldt om en ukultur innad i partiet. Noen har ekstreme ideer og forslag. Dette likner tidvis på symptom vi forbinder med sekter.

MDG kan overleve i regjering, for en periode. Men sannsynligheten for avskalling og medlemssvikt vil øke, etter hvert som de urealistiske forventninger ikke innfris.

Hippiebevegelsen trodde at de kunne stanse Vietnamkrigen og atomkappløpet, og de ville lede verden inn i «peace and love». De ville permittere storpolitikken og storkapitalen. Omforme verden til en intim og harmonisk idyll, hvor myke verdier var viktigst. Musikk og kultur.

MDG vil forandre oss innvendig og gjøre oss til spaserende vegetarianere, som søker den lokale badestranden og ikke til Sydens syndige forbrukskultur.

Hippiene lyktes ikke med sitt prosjekt. De store herrer og storpolitikken vant i realpolitikken. De store massene lot seg heller ikke bevege. Hippiene hadde valget, om enten å la seg integrere tilbake i samfunnet, eller fortsette å tilbringe dagene i drømmerier om en bedre verden. Heldigvis stumpet de fleste hasjpipen, og de fikk seg jobb som sosiologer og sosionomer, psykologer, arkitekter og i kultursektoren.

Mange har endog blitt rå kapitalister og godseiere. Og det var sikkert ikke dumt. Alternativet var å forgå i tapte illusjoner og en avdekket livsløgn. Virkeligheten brakte hippiene inn igjen i samfunnet.

Har ikke idealistene samme vilkår i dag? Har vi noe alternativ til industri, røyk og kapitalisme? Nei, ikke mens vi venter på den nye jord, som Vår Herre måtte lage.

Vi kan alltids forbedre teknologien og begrense bruken av fossil energi. Men gjør vi for store innhogg i våre industrielle og finansielle strukturer, kan verdens økonomiske systemer kollapse. Det kan ende i hungersnød, krig og konflikt i hele verden.

Verden kan ikke fungere uten de store børser, handelen og industrien vi ser i dag. Stalin og Mao lyktes ikke i å avskaffe kapitalismen, skjønt noe godt fikk de da til. Men tvang og henrettelser ble metoden. Måtte MDG ta en diskusjon med gjenlevende hippier, for hippiene er ikke grønne lenger. Stans, pust og tenk.