De som støtter forskningssvindel

Det er på tide at voldsforskernes støttespillere ser seg selv i speilet og tar sin støtte opp til revisjon.

Publisert:

UNDER BELTESTEDET: Personangrep har alltid vært sentralt for støtteapparatet til voldsforskerne, hevder forfatterne av «Politivoldsaken: Norges største forskningsskandale». F.v. Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam. Foto: Geir Martin Strande

Debattinnlegg

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen, forfattere av «Politivoldsaken: Norges største forskningsskandale»

Flere av dem som ytrer seg kritisk om boken «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» har vært viktige støttespillere for voldsforskerne Gunnar Nordhus, Edvard Vogt og professor Anders Bratholm. Dette gjelder blant andre professorene Rune Ottosen, Ottar Hellevik, og Tore Hansen, samt advokatene Frode Sulland og Cato Schiøtz. Det er på tide at de ser seg i speilet og tar sin støtte til voldsforskningen opp til revisjon.

Vi har fått mange rosende ord og anmeldelser av boken. Flere som har lest boken er rystet. Når forskningsprosjektet til Nordhus og Vogt forsvinner, forsvinner i realiteten hele grunnlaget for politivoldssaken i Bergen.

Les også

Les BTs rosende anmeldelse av politivold-boken: «Gammel hund er gravd opp igjen»

Men enkelte er sinte, og leter tydeligvis med lys og lykte for å finne noe å angripe. Det er som ventet. Personangrep har alltid vært sentralt for støtteapparatet til voldsforskerne. Kritikken er stort sett slag under beltestedet. Intet har rokket ved bokens budskap: At Nordhus og Vogts forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» (1981) var bygget på en forskningssvindel.

Våre kritikere er i hovedsak personer som har vært ivrige støttespillere for voldsforskerne tidligere, og som har mye å forsvare. Kritikken kan snus: Hva gjorde de selv, for å undersøke hva de støttet?

Dersom de hadde undersøkt, kunne de selv avslørt forskningsbløffen for lenge siden. I stedet sluttet de seg til et kobbel av intellektuelle som ikke undersøkte saken grundig nok. Slik dannet de en kraftfull opinion som til slutt renvasket et svindelprosjekt.

Professor Ottar Hellevik er blant dem som har gått hardt ut mot oss. Han har tidligere rost Nordhus og Vogts forskning opp i skyene: «Et bedre dokumentert grunnlagsmateriale skal man lete lenge etter».

Men samtidig innrømmet han at han ikke hadde satt seg inn i det grunnlagsmaterialet han skrøt av – for Hellevik hadde kun lest det Bratholm og professor Tore Hansen skrev. Han stolte på deres formidling av det Nordhus og Vogt hadde gjort.

Les også

Politivoldssaken er ikke over, selv om forfatterne hevder det

Advokat Cato Schiøtz og professor Rune Ottosen var også blant de sentrale i Nordhus, Vogt og Bratholms støtteapparat. Advokat Schiøtz var sammen med advokat Ole Jacob Bae forsvarer for syv «bumerang-dømte», og de klarte det kunststykket å få Høyesterett med på gjenopptakelse av sakene i 1998.

Professor Ottosen var aktiv med å skrive artikler som støttet forskerne, blant annet skrev han artikkelen «Hvorfor sviktet pressen i politivoldskomplekset?» i 1999. I dag anklager disse oss for at vi har «ventet» til Bratholm og Vogt hadde gått bort, før vi kommer med kritikken.

Det er ikke riktig at vi «ventet». Kvam har fremført sin kritikk mot voldsforskningen offentlig siden 1996. I 1998 var Kvam – sammen med Bratholm – innleder på et seminar der politivoldsforskningen var tema. Kvam slaktet forskningen, men alle trodde på Bratholm.

Kvam prøvde på 1990-tallet å få utgitt et bokmanus med samme hovedbudskap som «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» – men seriøse forlag viste ikke interesse. Alle intellektuelle trodde åpenbart på Bratholm & Co.

I 2011 henvendte Kvam og Magnus seg til forlaget Vigmostad & Bjørke, som sa seg interessert i å utgi en bok om temaet. Dette var lenge før Vogt gikk bort. Kvam og Magnus var innstilt på å få ut boken umiddelbart, men det ble en lang prosess med forlaget. Først i 2018 ble Tom Kristensen koblet inn, og boken fikk da etter hvert sin endelige form.

Et vesentlig poeng her er at Gunnar Nordhus er i live og har full mulighet til å slå tilbake. Men han har ikke siden vi i 2011 startet våre kontaktforsøk ønsket å snakke med oss. Han ble utpekt som hovedmann bak voldsforskningen både av Vogt og Bratholm. Bratholm karakteriserte Nordhus som et stort forskertalent.

Les også

Politivoldsforfatterne: – Vi har notater som viser at vi har snakket med alle legene og tannlegene

Schiøtz og Ottosen har direkte og indirekte kritisert Kvam for å være «inhabil», fordi han skrev om Nordhus og Vogt på 1990-tallet.

I en rettssal vil en dommer være inhabil dersom dommeren har tilknytning til en av partene. Men en som ytrer seg i offentligheten om et tema, blir ikke inhabil fordi vedkommende har kunnskap om saken. I så fall er Schiøtz og Ottosen selv helt inhabile. Deres kritikk er typisk for «voldsforsker-sidens» velkjente, stigmatiserende retorikk.

Også professor Tore Hansen har kritisert oss. Han var statistisksakkyndig for Bratholm-utvalget, og hadde i oppdrag å granske Nordhus og Vogts forskning i 1981–1982. Hansen satte sitt «godkjent-stempel» på forskningen, og bidro dermed sterkt til å legitimere et prosjekt som i realiteten var bygget på bløff.

Når han nå angriper oss, er det grunn til å spørre: Hvorfor oppdaget han ikke selv at «Voldskriminaliteten og dens ofre» var helt uholdbar?

Forskere og akademikere har én hovedforpliktelse: Sannhetsforpliktelsen. De skal forholde seg til påstander som kan etterprøves. Det intellektuelt redelige ville være å konsentrere seg om det faktum vi dokumenterer og diskutere selve saken – og måle det opp mot den rollen man selv har hatt som støttespiller.

Bjarne Kvam er tidligere journalist i Bergens Tidende.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg