Utmattelseskrigens niende år
Invasjonen i fjor var ingen ny krig, den var eskalering av den krigen som allerede pågikk.
- Palle YdstebøOberstløytnant (p) , Forsvarets høgskole/Krigsskolen
Debatt24. februar er det et år siden Russland invaderte halve Ukraina. Da hadde allerede russiske styrker stått i landet i over syv år, siden de invaderte fylkene Luhansk og Donetsk sommeren 2014, for å berge det opprøret de satte i gang etter invasjonen av Krym-halvøyen. Invasjonen i fjor var ingen ny krig, det var eskalering av den krigen som allerede pågikk.
Fra februar 2015 fikk krigen karakter av en frossen konflikt langs en nærmere 500 kilometer lang skyttergravsfront. Den forsvant fra mediebildet – og dukket ikke opp igjen før senhøstes 2021, da Russland igjen begynte å utgruppere mesteparten av den stående russiske hæren langs grensen til Ukraina.
Det var et noe uvirkelig skue. Russland forbereder seg tilsynelatende på en invasjon av Europas nest største land med en hær som ikke er satt opp etter russisk doktrine for store offensive operasjoner, og i tillegg utgrupperer de for åpen scene på høylys dag!
Det var mye som ikke stemte. Ukraina hadde gjennomført omfattende reformer av forsvaret sitt siden 2014 – og forberedt seg på at Russland ville utvide krigen.
Putins uttalelser om at Ukraina bare kunne gi opp før det startet, tydet på at russisk etterretning ikke hadde forstått situasjonen i Ukraina, eller at russerne faktisk trodde Ukraina ville kollapse under sjokket av en ny russisk invasjon.
Da invasjonen kom 24. februar, så var det tydelig at Russland ville likvidere eller fange Ukrainas politiske ledelse og kjøre landet i senk med et sjokkartet militært angrep øst for Dniproelven langs flere akser. Det minnet litt om Kabul og invasjonen av Afghanistan julen 1979.
Men allerede første dagen begynte det å gå galt, og etter en uke var det tydelig at operasjonene hadde mislyktes i stort. Det russiske forsøket på en hurtig politisk og militær avgjørelse førte Russland ut i utmattelseskrigens hengemyr.
På 1920-tallet tolket den sovjetiske general og militærteoretiker Alexander A. Svetsjin en tysk 1800-tallsdebatt om ødeleggelses- og utmattelsesstrategier inn i det 20. århundres industrielle folkekriger.
Svetsjin argumenterte for at drømmen om det avgjørende slaget, etter modell av Napoleons seier ved Austerlitz i 1805, var avløst av utmattelseskrigen. En lang, seig krig som avgjøres av den med mest ressurser, som økonomi, krigsindustri og en befolkning som kan og vil slåss.
Putin taler om krigen i Ukraina: Anklager Vesten
Det har ikke forhindret stater fra å prøve seg på en rask militær avgjørelse for å unngå utmattelseskrigen, noe som virker å ha vært Russlands hensikt med invasjonen for ett år siden. Men, som Svetsjin også påpekte: Mislykkes den innledende operasjonen, så tvinges aktørene inn i utmattelseskrigen.
Når både EU og USA unisont stilte seg bak Ukraina, hadde Ukraina to av verdens tre største økonomier i ryggen. Russland har selv en økonomi på størrelse med Italia. En økonomi svekket av oligarki og en endemisk korrupsjon, og det allerede før sanksjoner og boikott begynner å virke.
Det kommer denne uken meldinger om at Kina kan komme til å utvide støtten sin til Russland til å levere våpen, noe kineserne avviser. Hjelp fra Kina kan gi Russland en mye større økonomisk og industriell basis, og kanskje utlikne den vestlige støtten.
Blinken sier Kina vurderer å gi våpen til Russland
Et annet forhold er om vestlige land klarer å øke produksjonen av våpen og ammunisjon raskt nok til å forsyne Ukraina med det de trenger, spesielt artilleriammunisjon – og samtidig etterfylle de lagrene som er tappet for å støtte ukrainerne.
Begge forholdene understreker at den politiske dimensjonen trer tydelig frem i utmattelseskrigen, og at militærstrategi og operasjoner må være fleksible og tett koblet til politikken og resten av samfunnene som understøtter krigføringen.
Når krigen nå går inn i sitt niende år, ett år etter Russlands eskalering 24. februar 2022, er den enda tydeligere en utmattelseskrig. Etter de ukrainske offensivene i Kharkiv og Kherson i fjor høst har krigføringen antatt karakteren av en ren slitasjekrig, der det dreier seg om å påføre motparten større tap enn han tåler.
Dermed vil det være en direkte sammenheng mellom ressurstilgang og tapspåføring, og den økonomiske og militære støtten til Ukraina får direkte innflytelse på utfallet av krigføringen. Så blir det et kappløp om å komme i gang med nye offensiver når vårsolen tørker opp operasjonsområdet, og krigføringen kan endre karakter igjen.
