Vi går i søvne mot et totalitært Norge

Frykten for noen få tar det digitale privatlivet fra oss alle.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Les også

Obs: Siste frist mandag. Skriv et innlegg, vinn 10.000 kroner!

«Et skritt i retning av en politistat», sier justiskomiteens leder Per-Willy Amundsen, som nærmest profetisk proklamerer at mars 2023 vil bli den måneden Stortinget avvikler retten til privatliv.

BTs relativt nøkterne kommentator Morten Myksvoll bruker enda mer dramatisk retorikk når han ønsker «Velkommen til politistaten, tidligere kjent som Noreg».

Frps Amundsen, Myksvoll, Venstre og SV reagerer sterkt på at den militære e-tjenesten vil kopiere alt av internett-trafikk som krysser landegrensen. Resultatet er at enorme mengder persondata vil kunne leses av Forsvarets datasystem. PST vil i realiteten ha tilgang på alt det du skriver på internett, sier Myksvoll.

Da Edvard Snowden i 2013 blåste i fløyten og varslet verden om at USA spionerte på oss alle, ble vi rystet. Når staten Norge ti år senere planlegger å gjøre det samme med sine egne innbyggere, så skjer det uten en grundig utredning og uten en offentlig debatt, ifølge Per-Willy Amundsen.

Jeg tror Emilie Enger Mehl, Bjørn Arild Gram, E-tjenesten og PST har de beste hensikter. Den militære sikkerhetstjenesten og PSTs mandat er å beskytte oss, teknologien gir dem stadig flere verktøy som kan hjelpe dem å løse oppdraget. Teknologien må imidlertid reguleres av etikken og institusjonene.

En står i fare for å åpne opp for noe som på sikt kan uthule demokratiet. Det tydeligste uttrykket for naiviteten er at den statsråden som nå vil åpne opp for masseovervåking, uker før brukte Tiktok på sin tjenestetelefon. Frykten for noen få tar det digitale privatlivet fra oss alle. Gode hensikter bereder grunnen for myk totalitarisme.

Den nye totalitarismen som nå står på trappene, ser ikke ut som Stalins Sovjet eller Hitlers Tyskland. Den etablerer seg ikke gjennom knallharde maktmidler, prangende symboler og uniformer, her finnes ikke truende Gulag-leirer.

Den nye totalitarismen er preget av gode intensjoner. Innbyggernes sikkerhet og helse kommer først. Den er en ulv i fåreklær, men ulver i fåreklær er farligere enn vanlige ulver. Den nye formen for totalitarisme er så kamuflert at verken statsråder eller forsvarsdepartementet, som egentlig skal beskytte oss for ulver, oppdager den.

I sin iver etter å kartlegge trusler, ser man ikke den ansiktsløse glupske system-ulven som gjennom algoritmer og informasjon vil få selv Stasi-arkivene til å se puslete ut. Kanskje har vårt tids nye yndling Yuval Noah Harari rett når han slår fast at: Folk flest vil ikke engang legge merke til overgangen mot et totalitært regime. (Mattias Desmet, «The Psychology of Totalitarianism».)

Kamila Bendova, tidligere medlem i den antikommunistiske bevegelsen, er tydelig på at en forutsetning for ytringsfrihet er en privat sfære. Bendova sier at informasjon er makt. Om du vet noe om noen, så kan du manipulere dem.

Folk tror de er trygge ettersom de selv ikke har noe å skjule, dette er veldig naivt, sier Bendova. Når forsvarsdepartementet konkluderer med at overvåking ikke vil føre til at lovlydige borgere vil drive med selvsensur, så kan man lure på om de kjenner historien.

I «Tilværelsens uutholdelige letthet» skaper Milan Kundera en interessant kontrast gjennom den tsjekkiske rollefiguren Sabina og hennes sveitsiske elsker Franz. For Franz som alltid hadde levd i Vesten, var det å leve i sannhet å være transparent og uten hemmeligheter, som en Sophie Elise, om du vil.

For Sabina derimot, en livslang borger bak jernteppet i Tsjekkoslovakia, var det å leve i sannhet bare mulig innenfor en privat sfære. Man vil legge bånd på seg selv med en storebror i rommet, uten fortrolighet. Dette vil begrense meningsbrytninger, tankestrømmer og meningsutveksling som er forutsetninger for er levende demokrati.

«Å ikke vite hva som skjedde før du ble født, er som å forbli et barn for alltid», sa Cicero. Om vi glemmer vår egen fortid, er vi sårbare for totalitarisme. Datatilsynets Line Coll minner om at maktkonstellasjoner i fremtiden ikke nødvendigvis vil ha de samme gode intensjoner som dagens politikere. Kanskje minner Mehl, Gram og Høyres Sveinung Stensland om de russiske intellektuelle i Tsjekhovs skuespill. Som Solzjenetsyn påpekte, var de helt intetanende om det som snart skulle ramme dem etter 1917.

Det som nå er i emning, likner mer på Huxleys «Brave New World» enn på Orwells «1984». Det kan nå se ut som om de folkevalgte og folket er villige til å gi opp sine hardt tilkjempede rettigheter og friheter, demokratiets bærebjelker, i bytte mot sikkerhet, helse og personlig velbefinnende. At partiet Høyre går inn for en så radikal innskrenking av individets frihet, vitner om et parti på kollisjonskurs med egen arv og tankegods.

Doktorstipendiat Jonas Lund-Tønnesen er bekymret for meningsmangfoldet og minoritetene. Hva med dem som avviker med «partilinjen» og ikke er såkalt woke, spør han retorisk. Dette er noe KrF bør ta innover seg snarest. Mange kristne har i dag oppfatninger og meninger som om kort tid kan bli klassifisert som hatefulle.

«Mennesker fascinert av fremskrittets ideer mistenker aldri at hvert skritt fremover også er et skritt på veien mot slutten», sier Milan Kundera.

Woke eller ikke, det er på tide å våkne.

Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.