Min datters venninne har begynt med hijab

Venninnen er født i Norge og hater hijaben, men blir presset til å gå med den.

«Datteren min spør meg hvorfor venninnen har begynt å gå med hijab», skriver innsenderen.
  • Anonym kvinne
    Vestland
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Sommerferien betyr endringer for skolebarn. Noen elever er borte, nye har kommet til. Noen får ny lærer, andre ny skole. Min 12-årige datter opplevde at venninnen plutselig definerte seg som noe annet.

Venninnen har begynt å gå med hijab. Fra å være to jevnbyrdige barn på 12 år, er den ene plutselig iført hijab og redegjør for hvorfor hijaben er nødvendig. Venninnen er over sommerferien blitt en mulig «fristerinne». Venninnens hår kan friste menn til seksuelle tanker og handlinger, og det må for enhver pris unngås.

En 12-åring gjøres ansvarlig for tilfeldige menns seksualitet.

Jeg vil beskytte min datters venninne og dennes øvrige søsken. Jeg er redd for at venninnens foreldre vil kreve slutt på jentenes vennskap. Jeg vil også beskytte meg selv og min egen familie mot hets.

Jeg vil si hva jeg synes om likestilling mellom barn og likestilling mellom muslimske guttebarn og muslimske jentebarn. Jeg vil benytte meg av min rett til å si hva jeg mener, uten å bli forfulgt for mine meninger. Et hardt tilkjempet gode. På samme måte som likestilling mellom kjønn også et hardt tilkjempet gode.

Men jeg vet at i noen muslimske miljøer er det krefter som ikke respekterer disse rettighetene som mine forfedre og formødre har slåss for. Innlegget kan derfor bare publiseres om jeg gis anonymitet.

Å kreve anonymitet for å tørre å fortelle hva jeg har opplevd, kjennes merkelig i 2022.

Les også

– Vi må gjøre det klinkende klart at religioner ikke skal vernes fra å bli krenket

Min datter og venninnen er som 12-årige jenter flest. Kroppene er lange, tynne og flate. Det finnes ikke hofter, og det er knapt antydning til pupper. De lever i sin verden der kyssing på TV fører til at de snur seg bort. Gutter er teite, og foreldre er gammeldagse. Slik er det over hele verden.

Uken etter at det nye skoleåret har begynt, kommer min datter gledestrålende hjem. Hun har fått nye venner og truffet igjen gamle. Ungen spør meg hvorfor venninnen har begynt å gå med hijab.

Jeg må forklare etter beste evne om trosretninger innen islam, kultur og tradisjon. Enkelt forklart, slik at barn kan forstå. Ingen negative ord. Jeg stiller min datter spørsmål om hva hun og venninnen har snakket om, og hva venninnen har forklart.

Det viser seg at venninnen hater hijaben. Den unge jenten mener hijaben får henne til å se ut som en gammel kone, det er varmt, og hun må hele tiden passe på at den ikke sklir rundt på hodet og at håret vises.

Hun er født i Norge og ser ikke poenget med hijab. I familien overholder foreldrene fasten, og de feirer id. Venninnen tror ikke på gud. Foreldrene ber ikke mange ganger for dagen. De spiser ikke svinekjøtt. Det er alt. Det høres ut som denne venninnen er muslim på samme måte som jeg er kristen. Julen feires med gaver og juletre, men utover det er det ingenting. Påsken er skiferie.

Venninnen gleder seg til hun blir 18 år og kan flytte hjemmefra. Da skal hun slutte med hijab. Hun har alt bestemt seg for at når hun blir voksen, så skal hennes barn ikke bruke hijab.

Min datter spør meg hvordan det er mulig for en mann å bli fristet av hår. Jeg blir svar skyldig. Hvordan skal jeg forklare dette?

Hvordan forklare seksuell fristelse til en 12-åring, som vender seg bort i vemmelse når det kysses på TV? Skal jeg forklare hårfetisj? Skal jeg si at det er noen forkvaklede menn som tenner på hår? Og hva skal jeg da si om at det finnes kvinner som tenner på hår? Og hvorfor er det da ikke slik at muslimske menn må gå med hijab?

Eller at dette er vås og bare et påskudd for å holde kvinner skjult i offentligheten? At kvinner liksom ikke eksisterer? De må pakkes inn og pakkes bort? At det bare handler om at det systematisk er jenter som undertrykkes?

Det går noen dager, så kommer min datter hjem med nye spørsmål. Hun har spurt sin hijabkledde venninne hvorfor håret må dekkes til, og hvorfor ikke gutter må gjøre det samme. Denne gangen handler det om ærbarhet. Jeg sukker.

Et nyhetsoppslag for en tid siden gjorde at de snakket om æresdrap på skolen. Nå er min 12-åring redd for at venninnen skal bli drept om hun viser håret. Jeg må berolige ungen min med at venninnen ikke blir drept.

Hvordan skal jeg forklare hva «ærbarhet» er, så en 12-åring forstår? Og at jeg anser hennes venninne som ærbar, hijab eller ikke? Og hvordan viser man at man beskytter muslimske gutters ærbarhet?

Den skal vel beskyttes på samme måte som muslimske jenters ærbarhet? Eller er muslimske gutter uærbare? Jeg koker det ned til å forklare at ærbarhet er bare et påskudd for å kontrollere kvinners seksualitet.

Les også

Bergen tar kampen mot muslimhatet

Min datter spør om hun er ærbar. Jeg blir overrasket. Og gjør det klart at den slags begreper har hennes mor, bestemor og oldemor lagt på skraphaugen for lenge siden. Vi kvinner har slåss for å bli jevnbyrdige med menn i mange år. Vi har lik arverett, stemmerett, rett til utdanning og kan styre egen økonomi. Og vi kan gå hvor vi vil og gjøre hva vi vil.

Vi anser ikke jenter for å ha større behov for å beskytte sin ære, sin seksualitet, enn det vi anser at våre sønner, brødre, fedre og ektemenn har behov for. Dette styrer hver og en selv. Jente som gutt.

Mennesker gjør det mennesker gjør, der de treffes. De ser hverandre, blir forelsket, blir kåte og ligger i lag. Og det er likt over hele verden.

Så ramser jeg opp Kamasutra, 1001 natt, Mata Hari, Henrik den 8. og alle hans koner, Kristin Lavransdatter og min datters egne foreldre. 12-åringen himler med øyene. Vi ler.

Min datter slår seg til ro med forklaringen. Det får meg til å tenke på alt hva jeg slapp å ta stilling til da jeg var barn. Hverdagen tar oss. Det blir ikke mer snakk om hijab. Jentene er sammen. De gjør det 12-åringer gjør.

En dag er min datter så stille. Hun vil først ikke si hva det er.

Hun ser på meg med sitt bekymrede ansikt. Tårene triller nedover kinnene, så sier hun med tynn pipestemme:

«Men jeg er så redd for at hun skal bli drept. Hun er min beste venn, mamma.»

Innlegget er anonymisert av hensyn til barna. Bergens Tidende kjenner innsenderens identitet.

Publisert: