«Hjelp! Når kommer du tilbake?»

En dag lå det et brev i postkassen fra skolen jeg jobbet på. Jeg tok det som en selvfølge at det var info fra rektor. Det var fra en elev.

STOR BETYDNING: Jeg hadde ikke helt forstått at min tilstedeværelse som lærer, hadde så stor betydning for disse elevenes skolegang, skriver Ingfrid Veka. Privat

Debattinnlegg

Ingfrid Veka
Høgskolelektor/PhD stipediat Høgskulen på Vestlandet

Som lærer har jeg observert at mediefokuset på skolene har hatt et positivt perspektiv i det siste. NRK1 med sitt dokumentarprosjekt «#dusåmeg» har satt fokuset på noe svært viktig. Men det er nok mange historier som ikke kommer frem i media. Det sitter kanskje fortsatt litt langt inne å dele slike møter med offentligheten. Det har jeg lyst til å gjøre.

En dag lå det et brev i postkassen fra skolen jeg jobbet på. Til min store overraskelse inneholdt brevet et ark der det sto følgende: «Hjelp! Når kommer du tilbake?» Ved en senere anledning på en annen skole fikk jeg overlevert et kort fra en elev siste skoledag. Jeg fikk streng beskjed om ikke å lese det før jeg kom hjem og at eleven hadde skrevet disse ordene helt alene. Det sto mye på kortet, men det var disse ordene som festet seg: «Du fikk meg fra gulvet til toppen». De få ordene fra to elever forteller mye om å bli sett.

Les også

Lærer Bjørndals metode: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Jeg hadde ikke helt forstått at min tilstedeværelse som lærer hadde så stor betydning for disse elevenes skolegang. De hadde et stort behov for å bli sett, og ha faste rammer. Elevene fortalte at dette ble helt fraværende da jeg ble borte, og at de kom opp i situasjoner der de «gjorde dumme ting og fikk kjeft», som de selv uttrykte det.

De ønsket ikke å gjøre det, men det ble bare slik. Trolig fordi de ikke hadde den tryggheten rundt seg, som vi sammen hadde skapt. For meg ble dette et sterkt møte med to elever der jeg i stor grad så hva min betydning som lærer hadde å si for deres skolegang i flere år.

Våre relasjoner utviklet seg i positiv retning over tid. Og det begynte å komme positive tilbakemeldinger fra kolleger. Eleven hadde blitt mye «greiere». Min oppfordring var at de måtte fortelle eleven det, ikke meg. Noe de også gjorde med stort hell. Eleven responderte med store smil og et kroppsspråk som fortalte alt om hva slike positive tilbakemeldinger betød.

Et annet aspekt med mediefokuset på «#dusåmeg» er at samtalene rundt om på de mange lærerrommene trolig er av positiv karakter. Tidligere var det ofte den negative samfunnsdebatten som var tema i kaffepausene. De gode historiene gjør noe med følelsene om eget arbeid.

Nå arbeider jeg på høgskolen og møter daglig studenter. En tror kanskje at studenter har blitt så voksne at de ikke har et behov for å bli sett. Men der tar vi feil. Jeg har opplevd at studenter har et stort ønske om å bli sett. At vi sammen har lyktes med det, forteller et lite sitat som ligger under tastaturet mitt.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg