Du fratar barna tryggheten, Listhaug

Midt i 4. klasse begynner Kahlid (11) på sin femte skole, den tredje bare i Norge.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over to år gammel

På nyhetene hørte jeg vår innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) uttale det utrolige forslaget om å gå på akkord med menneskerettighetene til asylsøkere for å trygge sikkerheten til det norske folket. Minst 17 asylmottak skal legges ned, men Utlendingsdirektoratet (UDI) vil vente med å gå ut med listene. Det ga meg en klump i magen.

Jeg utdanner lærere på Høgskulen på Vestlandet, og forsker på flyktninger i et utdanningsperspektiv. Jeg møter familier som er eller har vært asylsøkere, og snakker med dem om utdanning fra hjemlandet, utdanning i transittperioden, og eventuelt etter at de har fått oppholdstillatelse eller avslag.

For litt siden snakket jeg med en familie fra Irak. Høsten 2015 flyktet de for å redde livet til familien. Faren sier fortvilet: «Jeg ville aldri ha satt meg i den båten over til Hellas sammen med kone og to barn om det ikke sto om livet. For vi risikerte jo livet.» To ganger har de fått avslag på søknaden sin.

Sønnen «Kahlid» er 11 år gammel. Han gikk sitt første skoleår i Irak. De flyktet til Egypt, og der gikk han andre året. Også i Egypt ble de truet på livet, og syv år etter at bestefaren ble kidnappet og drept av terrorister, så de seg nødt til å flykte.

November 2015 kommer de til Norge, og i februar 2016 begynner «Kahlid» i 3. klasse i den første norske byen. I løpet av våren blir mottaket lagt ned, og de flyttes til sin andre norske by.

Høsten 2016 begynner «Kahlid» i 4. klasse i ny by. Han får mange venner, sparker fotball og liker seg godt på skolen. Denne høsten får foreldrene beskjed om at mottaket skal legges ned, og at de må flytte. Midt i 4. klasse begynner gutten på sin femte skole, den tredje bare i Norge.

Han endrer atferd og gråter seg i søvn, tenk om dette mottaket også skal legges ned. Det tar måneder før han tør å knytte nye kontakter og få nye venner, men han viser tydelig at han er engstelig og nervøs.

Når familien våren 2017 får beskjed om at dette mottaket også skal legges ned, blir Kahlid nærmest hysterisk. Igjen må han begynne i ny klasse. Når jeg snakker med ham, har han begynt i 5. klasse, ny klasse for sjette gang. Han har endret seg siden sist jeg snakket med ham. Han er stille og forteller at han ikke har venner på skolen. Han husker ikke hva læreren eller skolen heter. Når han er på skolen, tenker han bare på at han vil hjem til foreldrene.

Foreldrene er svært bekymret. Mens de sitter og venter på behandling av anken på avslaget på oppholdstillatelsen, kan de ikke berolige gutten om at de sikkert kan bli værende på dette mottaket. De har gitt skolen og læreren beskjed om at hvis mottaket blir lagt ned, må ingen si det til sønnen. Foreldrene må selv fortelle det på den mest skånsomme måten.

Etter tre måneder i Norge med utsikt til at de blir her over en lengre periode, har alle barn rett på skolegang i Norge. I dette ligger at de har rettigheter på lik linje med andre barn på skolen. Dette vet lærere, som ofte tar imot nyankomne elever på skolen. De forsøker å legge til rette for en god skolestart med tanke på å lære seg norsk og forstå den norske skolen.

Lærere har også meldeplikt om de er bekymret for barnets ve og vel, for eksempel om det er fare for omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep. Om en ny elev i 5. klasse ser ut til å ha tilknytningsvansker, viser tegn til redsel og har vanskeligheter med å være på skolen, er skolen pliktig å ta dette på alvor.

Det er barnas rett å bli sett og hørt og tatt vare på. Men hvor skal man rette bekymringen i tilfellet Kahlid? Barnevernet? Hvem tar seg av flyktningbarns rettigheter, eller har de ikke de samme rettighetene som barn som kommer fra Norge?

Jeg vil påstå at dette er en alvorlig svikt i det vi så fint kaller asylinstituttet. Vi fratar mange barn deres rett til en trygg og god oppvekst. Lærere står igjen og ser elevene sine svinne hen, elever som i utgangspunktet har det vanskelig og utfordrende nok.

Kahlid er utrolig nok i en heldig posisjon. Han er her sammen med sine foreldre, som beskytter ham og ser hans behov. Det er gode muligheter for at det vil gå ham godt. Men hva med de enslige mindreårige asylsøkerne, hvem ivaretar deres ve og vel?

Lærere ser disse elevene hver dag, de møter frykten i øynene, forsøker å gi omsorg, berolige og gi trygghet. Disse ungene, helt ned i barneskolealder og mange med traumatiske erfaringer, blir flyttet hit og dit ettersom mottak blir lagt ned.

Jeg er alvorlig bekymret for fremtiden til disse barna, som blir så til de grader sviktet av et helt system som argumenterer for denne praksisen for å beskytte Norge og ta vare på de norske verdiene. Så jeg må spørre: Har ikke flyktningbarn som venter på oppholdstillatelse de samme rettigheter som barn fra Norge?

Historien som er beskrevet, er fortalt av en familie til innsender, som forsker på flyktninger i et utdanningsperspektiv. Kun navnet Kahlid er fiktivt.

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!