La oss bli kvitt de brysomme fedrene!

Skal norske myndigheter fortsette å glemme barnas behov for to foreldre?

Debattinnlegg

Med dagens mangelfulle barnelov er det mange tusen norske barn som ikke ser sin pappa en vanlig måned etter samlivsbrudd. Dette er et alvorlig brudd på barns juridiske rettigheter. Men nå bør norske myndigheter kjenne sin besøkelsestid.

Ungarn ble i en viktig dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) 30. mai i år dømt for menneskerettighetsbrudd. Årsak: Staten hadde ikke gjorde nok for å sikre barn kontakt med begge foreldre.

Det er ifølge dommen ikke nok at myndighetene gjorde alt de kunne for å sikre samværskontakt. Myndighetene skal i tillegg stå på enda mer, tenke nytt for å sikre kontakt mellom foreldre og barn. De skal heller ikke gi opp å hjelpe barn i en slik vanskelig situasjon før alt er prøvd ut.

Dommen kan få stor betydning i saker med sabotasje av samvær også her til lands. Dette fordi den ungarske faren som slåss for å få se datteren sin, møtte tilsvarende byråkratiske og rettslige hindringer som vi har i dagens Norge.

I boken «Samværssabotasje» av Camilla F. Pettersen påpeker forfatteren hvordan norsk barnelov marginaliserer fedre som omsorgspersoner, at det kan være økonomisk lønnsomt å sabotere samværsrett, og hvordan konflikt og falske anklager kan brukes som våpen i retten. I Norge har vi dessuten et statlig Bufdir som jeg mener skader barn med den faglig utdaterte brosjyren «Barnets beste ved samlivsbrudd».

Tenk om barneloven ble endret ved å opprette et tilsyn med mandat til å innkalle begge foreldre - med møteplikt - hvis den ene av foreldrene meldte fra om samværssabotasje eller store samarbeidskonflikter? Et slikt organ måtte ha tilstrekkelige sanksjonsmidler, underlagt tingrettene.

I USA er erfaringene gode med slike rettsorganer med sanksjonsmuligheter. Her forebygger man at barn blir indoktrinert og fiendtliggjort mot forelderen barnet nektes samvær med. Dessuten kan indoktrinerte barn få effektiv behandling med løpende rettsbistand. Dette er beskrevet i boken «Working With Alienated Children and Families: A Clinical Guidebook» av to amerikanske psykologer.

I en NOVA-rapport om samværsfedres situasjon fra 2002 oppga 35 prosent av fedrene at de ikke hadde truffet barnet den siste måneden fordi mødrene ikke ville. 24 prosent oppga at avstanden var for stor, og 20 prosent manglet penger til å reise. Kun 8 prosent av dem som ikke hadde samvær siste måned, oppga at dette var fordi de selv eller deres nye partner ikke ville.

I et intervju med Forskning.se 12. januar i år forklarer skilsmisseforskeren Malin Bergström rettspraksis i Sverige siden 1998: «.. vid vårdnadstvister ska domstolen se till barnets bästa. Det har lett till att föreäldrarna oftast döms till at ha barnen varannan vecka och at det växelvisa boendet accelererar.»

I bakvendtlandet Norge kan det virke som det er omvendt, at lovgiver har sørget for at retten så godt som aldri kan idømme delt bosted, selv om retten selv skulle komme til at det ville ha vært best for barnet. Moralen synes å være: Glem barnas behov for to foreldre. La oss heller bli kvitt de brysomme fedrene!

Det er ikke et sekund for tidlig at barns rettigheter kommer på den politiske dagsorden ved at FNs barnekonvensjon og EMDs juridiske føringer blir tatt på alvor.

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!