Bergens Tidende satte nylig spørsmålet om åpningstider i barnehagen på dagsorden med en artikkel om Espira Ulsetskogen barnehage. Ulike parter har uttalt seg i saken, med ulike perspektiv og standpunkt. Det siste utspillet kom i et debattinnlegg 3. november, ved ei mor som vil ha lengre åpningstider.

Det kan være utfordrende å få hverdagen til å gå i hop for småbarnsforeldre. Mange barnehageansatte og tillitsvalgte har selv små barn og sine hverdagspuslespill som skal legges. Det er imidlertid ett viktig perspektiv som vi opplever har vært helt fraværende så langt i denne saken; barnehagen er først og fremst et pedagogisk tilbud til barn.

At barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet slås tydelig fast i lovverket. Rammeplan for barnehager sier blant annet at barna skal få «(…)delta i beslutningsprosesser og utvikling av felles innhold. Barna skal støttes i å uttrykke synspunkter og skape mening i den verden de er en del av.» Det er et omfattende og krevende mandat samfunnet har gitt de ansatte i barnehagen, og det mener vi er bra. Det barn lærer gjennom lek og annen pedagogisk virksomhet har en enormt viktig betydning for helse, trivsel, utvikling og fremtid.

Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Dette skal også gjelde i spørsmålet om barnehagens åpningstider. Det er ikke dermed sagt at det her er motstridende interesser mellom barn og foreldre. Vår erfaring er at foreldre som blir gjort bevisste på de bemanningsmessige konsekvensene av utvidelser, velger kvalitet fremfor kvantitet.

Det er ikke noe nytt at foreldre har jobber som går ut over normalarbeidsdagen. Sykepleiere, industriarbeidere og restaurantarbeidere har alltid hatt slike arbeidstider. Samtidig er det reelt at det har vært en utvikling i retning av 7/11-samfunnet. Men dette er ikke noe som bare skjer. Det er noe vi voksne gjør, og dermed er det også noe vi kan ta aktivt stilling til. Er dette noe vi ønsker? Og ikke minst; er dette noe vi ønsker for små barn?

En annen måte å stille spørsmålet på er følgende; ønsker vi at det er barna som skal tilpasse seg denne utviklingen, eller vil vi at det er arbeidslivet og samfunnet som skal justeres etter barn sine behov? I mange virksomheter vil det være mulig å gjøre tilpasninger som gjør at ansatte med små barn kan forholde seg til de tradisjonelle åpningstidene i barnehagen, dersom det fins vilje og forståelse i samfunnet og hos den enkelte arbeidsgiver.

Skolen er også en pedagogisk virksomhet, og barn på småtrinnet har i like stor grad som barnehagebarn behov for tilsyn av voksne. Det er likevel ingen, som vi har fanget opp, som snakker om kveldsåpne skoler. Det som skiller må da antageligvis være synet på hva en barnehage skal være og hva en skole skal være. Å få anerkjent barns læring i førskolealder som like viktig som læring i skolealder, har vært en lang kamp.

Først i 2006 kom barnehagen inn under Kunnskapsdepartementet, og nå i år kom barnehage endelig inn under Stortingets utdanningskomité. Presset på barnehagenes åpningstider utfordrer denne forståelsen av barnehagen, fordi lange åpningstider fører til dårligere bemanning. Konsekvensen er at det blir vanskeligere for de ansatte å oppfylle det pedagogiske samfunnsmandatet.

Når det gjelder skoleelever, har samfunnet erkjent at barnepass og et pedagogisk tilbud er to forskjellige ting. Derfor er det som skjer etter skoletid organisert som et annet tilbud. Dersom vi anerkjenner barnehagen som starten på et livslangt læringsløp, må denne tankegangen også anvendes for førskolebarn. I og for seg har vi ikke noe i mot at det offentlige gir foreldre et tilbud om barnepass på kveldstid, men vær så snill – kall det noe annet enn barnehage.