Med mat som dop

Spiseforstyrrelser er ytre uttrykk for et følelsesmessig problem. Derfor må vi finne ut hvordan den unge egentlig har det.

Publisert:

SPØRRE: Vi må finne ut hvordan de unge eegentlig har det, skriver Elisabeth Gaupås Johansen.

Debattinnlegg

Elisabeth Gaupås Johansen
psykolog

I BT 09.01 tar Marte Bergtun til orde for å gjøre spiseforstyrrelser «sykere». I innlegget sitt gir hun et verdifullt bidrag til å forstå det komplekse ved denne lidelsen. Hun frykter glorifiseringen som forbindes med idealer om flinkhet og selvkontroll.

Med dette bidrar hun til å føre videre den diskusjonen som ble satt i gang av Hilde Sandvik i sommer. Bergtun understreker faren ved de positive assosiasjonene som knyttes til lidelsen og som kan føre til bagatellisering. Slikt fascinerer og gjør folk nysgjerrige. Det ligger en slags styrke i å kunne nekte seg primærbehov som mat. Det kan gi inntrykk av kontroll, men er i realiteten tap av kontroll. Dette kan lett forveksles i et samfunn der det er om å gjøre å ha disiplin og kjøre seg hardt: det appellerer til vår prestasjonsmoral. Den slags forveksling er nedbrytende og ødeleggende, og i ytterste konsekvens dødelig.

Fortvilet mor mener man må passe på hva en sier til barna om vekt:

Les også

Helsesøster, hva tenker du på?

I mitt virke som psykolog husker jeg tiden på slutten av 1970-tallet da rusmisbruk hadde en lignende fascinasjon. En som slet med spiseforstyrrelser sa at hun følte seg lik en rusmisbruker, bare at hun brukte mat som dop. Rusmisbruk, spiseforstyrrelser, selvskading mv. blant unge mennesker har noe vesentlig til felles. Dette er forsøk på å håndtere følelsesmessige problemer forbundet med å bli voksen.

For de fleste innebærer det vekstsmerter å forlate barndommen og begi seg inn i det voksne livet. Endringene begynner med det som skjer i kroppen, i tillegg må man mentalt også gjennomgå en følelsesmessig utviklingsprosess. Dette tar nødvendigvis tid, da det innebærer en kompleks følelsesmessig omstilling, og utvikling av et språk for den nyvunne voksne identiteten.

Legemiddelverket:

Les også

Ønsker avføringsmidler bort fra apotekhyllene

Det er altså i kke gjort i en håndvending. For mange innebærer det også opplevelser av tap og sorg. Det handler om noe langt mer enn å foreta riktig skolevalg. Motstanden mot denne utviklingen er ofte vanskelig å forstå for den unge selv og for de voksne som står rundt. Det er i denne situasjonen mange unge begynner å streve på selvdestruktivt vis. Flere sier at de ikke ønsker å bli voksne, andre vil ikke legge barndommen bak seg.

Utsulting kan være et forsøk på å hindre utvikling av en voksen kropp. Slike følelser er som regel ubevisst for den det gjelder. Det ligger imidlertid store muligheter i å snakke med de unge om hvordan de opplever livet, og hva de ser for seg videre dersom en evner å vise empati for strevet de har.

Enten det er spiseforstyrrelser, selvskading eller rusmisbruk, oppfatter jeg dette som ytre, konkrete uttrykk for et bakenforliggende følelsesmessig problem. Derfor er det om å gjøre å komme bakom symptomene for å finne ut hvordan den unge egentlig har det. Dette er vanskelig og kan ta lang tid. Først av alt er det viktig at de unge får tillit til å snakke fritt. I utgangspunktet er det jo mange som slett ikke ønsker hjelp. De har funnet fram til en slags «løsning» selv; den fungerer i starten for å regulere vanskelige følelser. Gjennom kontakt over tid kan vi få mulighet til å tydeliggjøre det illusoriske ved disse «løsningene». Oppgaven er å hjelpe til med å utvikle et modent språk som kan gjøre det mulig å uttrykke og bearbeide følelser som de har vennet seg til å agere ut i destruktiv handling.

Feministisk initiativ:

Les også

«Ti grunner til å se tilbake på 2015 med skrekk og gru»

Selvdestruksjon blant unge mennesker er ofte fortvilte forsøk på å håndtere noe som de ikke forstår og som de ikke evner å bearbeide mentalt. Bergtun viser hvordan strevet med å følge strenge ritualer «kjennest naudsynt for å halde hodvudet over vatnet i eit indre liv som er vanskeleg».

Narkomanes strev med å jakte på sin neste dose tar all tid og energi. De erfarer at livet de lever etter år med misbruk er et helvete. Men lidelsen handler ikke om bare om rusmidler, like lite som spiseforstyrrelse handler om kroppsvekt og mat.

Både rusmidlene og maten «handler om» noe annet og underliggende. Det er språket som når inn til dette underliggende vi andre plikter å hjelpe ungdommene med å utvikle. Ved hjelp av et slikt språk kan de lære å håndtere vanskelige følelser på konstruktivt vis uten å måtte ta dem ut i tvangsmessig handling.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg