En himmel så nær

Fremtiden tør jeg ikke tenke på. Men i to små øyne ser jeg livet.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Noen ganger blir maktesløsheten så stor. Jeg kan føle hvordan den fyller hele meg. Dag etter dag sitter jeg fanget i en stol. Jeg er blitt en fange i mitt eget liv.

Mens livet går videre for alle andre, står mitt på stedet hvil. Maktesløs blir jeg sittende mens avgrunnen kommer stadig nærmere.

Demonene inni meg er det ingen som ser, hver dag kjemper jeg mot meg selv. Kjemper meg frem mot lyset til tross for at mørket prøver å dra meg ned. Reisen har vært lang, og fremdeles har jeg en lang vei å gå, men jeg vet at uansett hvor mørkt det blir, så vil de små lysstrålene finne meg.

En liten barnehånd stryker meg varsomt på kinn, og igjen er himmelen så nær. To små himmelklare øyne lyser imot meg, og igjen ser jeg en kjærlighet så stor. Jeg ser evig liv i to små øyne – jeg ser en ny fremtid.

Fortiden er for vond å se tilbake på. Fremtiden tør jeg ikke tenke på. Men i to små øyne ser jeg livet. Fortid og fremtid forsvinner i to små øyne.

Hver dag kjemper jeg meg opp, og hver dag blir jeg påminnet om hva jeg kjemper for. I mine barns øyne ser jeg livet her og nå – jeg ser en himmel på jord. Én liten setning får alle mine indre demoner til å forsvinne, én setning gir meg nye krefter.

«Jeg elsker deg, mamma», hører jeg hver kveld, én liten setning som gir meg styrke til å kjempe meg opp neste dag ...

Innlegget ble først publisert på bloggen «Mamma på hjul».