Han var mitt barndomshjerte

Han var 10 år, røykte, skulket skolen, hadde eldre venner og begynte å drikke.

«PROBLEMBARN»: Det er på tide å starte en debatt om hvordan vi kan skifte retning i ruspolitikken fra livredning til forebygging. Vi må starte i barndommen, se barna., skriver Hannah Grace Taylor. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Debattinnlegg

Hannah Grace Taylor
Nordnes

Jeg var ti år gammel da jeg traff min første kjærlighet. La oss kalle ham Mikal. Jeg traff ham på et kjøpesenter. Han prøvde å sperre meg inne i heisen.

Han var spinkel, hadde vide Fubu-bukser som var dratt langt ned slik at undertøyet viste. Han hadde de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett. Da jeg endelig kom meg ut fra heisen, smilte han bredt og dro frem en sigarettsneip fra lommen og spurte om vi skulle gå ut og sigge.

Mikal var ti år.

Jeg visste allerede da at gutten betydde trøbbel. Jeg lekte fremdeles med dukker. Mikal bannet, plukket opp sneiper fra gaten og sparket ned søppelbøttene utenfor kjøpesenteret.

«Du får ikke lov til å være med han gutten», sa foreldrene mine. De var ikke de eneste som sa det. Han var allerede kjent som en av «verstingene». Han skulket skolen, hadde eldre venner, røykte og begynte å drikke alkohol.

Han var et av disse «problembarna». Han ble oppfattet av lærere og andre foreldre som vanskelig. Han var frekk, han var rampete, han hadde ikke respekt for autoriteter. Typisk ADHD, sa de. For meg var han mitt barndomshjerte.

Les også

Bare en forbannet narkis

På samme tid, i 1998, ble en undersøkelse publisert som kunne og burde revolusjonert folkehelsepolitikken verden over. Den amerikanske The Adversed Childhood Experiences Study (ACE-studien) er en ren aha-opplevelse. Den viste at mennesker som er utsatt for ulike traumer i barndommen, har en betydelig økt risiko for å utvikle sykdom, overvekt og avhengighet. I tillegg kommer økt risiko for arbeidsledighet, manglende utdannelse og kriminell aktivitet senere i livet.

Traumene ble kategorisert i flere kategorier, de syv vanligste er fysisk mishandling, emosjonell mishandling, seksuelt misbruk, en oppvekst hvor et av familiemedlemmene er alkoholiker, stoffavhengig, i fengsel, mentalt syk, kronisk deprimert eller insititusjonalisert, hvor moren blir mishandlet, og en oppvekst hvor begge foreldrene ikke er tilstede.

Resultatene var oppsiktsvekkende. For barna som har opplevd fire eller mer av disse traumene, er risikoen for å utvikle alkoholisme, stoffavhengighet, depresjon og selvmordsforsøk fire- til tolvdoblet sammenlignet med barn som ikke har opplevd noen av disse traumene. Barna som har opplevd seks eller flere av traumene, har en forventet levealder som er 20 år kortere enn dem som ikke har slike opplevelser.

Les også

Slik klarte Victoria (22) å bli rusfri

Det mest dramatiske funnet dreier seg om injiserende misbrukere. En gutt som har opplevd seks eller flere av traumene, har 46 ganger større risiko for å bli injiserende stoffmisbruker senere i livet.

Jeg vet ingenting om Mikal opplevde disse traumene i løpet av barndommen sin. Vi må ikke glemme at mange stoffavhengige har hatt gode og kjærlige hjem. Mikal hadde to snille foreldre, søsken som var glad i ham. Han hadde et spøkefullt forhold til foreldrene sine, det var alltid latter, tøys og tull når han snakket om mammaen og pappaen sin.

Men jeg vet at Mikal var innom både spesialklasse, spesialskole og en rusinstitusjon for unge. Etter mange år preget av kriminalitet og heroinmisbruk, valgte han i midten av tyveårene å avslutte livet sitt.

Les også

Ruspolitisk skifte

På generelt grunnlag snakker forskningen likevel for seg selv: Traumer i barndommen påvirker livsløpet til barna sterkt - selv mange år etter, ofte i form av sykdom og sosiale problemer. Vi kan ikke sitte med denne kunnskapen og samtidig føre en ruspolitikk som vi gjør.

Traumer i barndommen er etter min mening den avgjørende faktoren for et lands helsemessige og sosiale tilstand. Det angår ikke bare rusp, men folkehelse, samfunnsøkonomi og menneskerettigheter. Det angår oss alle.

Det er på tide å starte en debatt om hvordan vi kan skifte retning i ruspolitikken fra livredning til forebygging. Vi må starte i barndommen. Vi begynner å forstå mekanismene som ligger bak stoffavhengighet, og det er et skifte i ruspolitikken på tvers av partiene. Det er på høy tid.

Når vi nå endelig er kommet dit, må vi haste videre til kjernen: Til barna.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg