Da mor sluttet å bake

Kakeboksen jeg gjemte under sengen som barn, er grunnen til at statsministeren og jeg skal bake sammen.

MANGE GRUER SEG: Jeg gruer meg ikke lenger til jul, men jeg vet at det er mange som gjør det, Paal André Grinderud.

Scanpix
  • Paal André Grinderud
    Forfatter og skribent

Noen ganger har vi mennesker hatt opplevelser som er skjellsettende, og som gir gjenklang gjennom resten av våre liv. Det kan være opplevelser på godt og vondt. I musikalen Les Misérables synges det hjerteskjærende sanger om lengsel og håp. Min vene mormor sa ofte; så lenge det er liv er det håp. Det ligger mye i det korte ordtaket. Vi mennesker kan velge å dyrke det som er vanskelig og vondt, eller forsøke å se ting fra et annet ståsted. Nå vil jeg ha fokus på det å skifte kanal i livet. Det er ikke alltid lett, men for min egen del har det hjulpet.

Livet vender iblant. Jeg kan ikke alltid styre det som skjer rundt meg. Denne høsten har jeg møtt mange gode mennesker på min dagligdagse vei. Det har vært vakre møter som har gitt meg innsikt og perspektiv i livet.

Les også

BTs julekalender: 24 grunner til å elske Bergen

For noen dager siden møtte jeg en kvinne som stoppet meg på gaten. Hun var sliten av livet, sa hun. Det var så mørkt at hun kunne nesten ikke skimte lyset. Det er vondt å ha det slik. Det er mange andre som strever ofte eller iblant, og som trenger å skifte kanal. Jeg har funnet min egen skjermede bit av dagliglivet: Bringebærkanalen.

Minner om Ingrid og Georg som bodde i Bingen. De hadde ranker på ranker med bringebær. Jeg glemmer aldri at det tok vare på meg noen dager hvert år, slik at jeg skulle komme vekk fra det som var vondt hjemme. Jeg lånte gummistøvlene til Georg, og da jeg plukket Bringebær gikk det mer i munnen enn i kurven.

På kvelden da jeg la meg i kjølige knitrende laken som hadde hengt ute på snoren, strøk Ingrid meg over kinnet og sa: Husk å alltid ta vare på det du ser av gode ting som innvendige bilder. Disse minnene kan du ta frem akkurat når du vil. Det er ditt eget album, og bare ditt. Det albumet kan du fylle med gode minner og gleder. Så kysset hun meg god natt på kinnet. I denne barndommens fred sovnet jeg med håp, også for mor som ikke var seg selv lengre. Ingrid og Georg var så snille og bar hjertene sine høyt.

Det er starten av desember måned, og mange har nok begynt å forberede seg til julefeiring. Adventstiden har begynt, og om ikke så lenge vil kanskje noen begynne å tenke på juletreet som skal lyse vekk skam og skyld, og ta dem ut av det vonde for noen dager. Lyse opp sorg og uro.

Jeg gruer meg ikke lenger til jul, men jeg vet at det er mange som gjør det. Min måte å komme ut av det var å finne en egen kanal som jeg kunne tune inn på når det ble for mye snakk og ribbe, pakker og andre ting som minnet meg på noe av det tristeste i mitt liv, julen.

Jeg har funnet min bringebærkanal. Det er stedet jeg rømte til når sårheten fanget meg så dypt at jeg ikke ville stå opp. Det er så fint at vi mennesker kan finne et sted inni oss hvor ingen kan såre oss. Jeg møter mennesker som er så såret at det nesten ikke holder ut. Varsomt spør jeg om jeg kan få holde hånden til den jeg snakker med et øyeblikk. Sammen lukker vi øynene, og bare er stille en kort stund. Etter en tid er noe forandret. Det fordi stillheten bærer ingen krav i seg, og er fylt av noe som vi ikke kan se eller ta på. Min harmoni er Bringebærkanalen. Iblant lukker jeg øynene og drar dit hvor mine gode minner og opplevelser er.

Jesus ble født på julaften, lærte jeg på søndagsskolen. Min far sa at jeg spurte og gravde mer enn ti vise menn kunne svare. Jeg klemte ham, og samtidig hvisket jeg inn i øret hans hva jeg ønsket meg aller mest til jul.

Så forandret tidene seg, og uroen kom til vårt hjem. Far døde, og mor var så trøstesløs at hun ikke orket å bake kaker lengre. De siste 25 årene har jeg møtte mange barn og unge som strever med julefeiringen, og gruer seg. Veldig mange sier at det de ønsker seg aller mest er fred og ro. Jeg har forsket litt på egen hånd og spurt om de liker hjemmelagede julekaker. Det er ikke få ganger det har lyst opp i øynene til dem jeg har snakket med. For egen del er krumkaker min favoritt. Da mor sluttet å bake det, ble jeg så fortvilet.

Les også

Fem fine ting å gjøre før jul

Min egen erfaring, og etter å ha snakket med to psykologer som jobber med barn og unge, er at det ofte ikke er dyre og flotte pakker barn og unge tenker mest på når det er uro i hjemmet, og mor eller far strever. Det er enkle små ting som representerer trygghet og glede, slik som hjemmelagede småkaker. Pepperkakehus og marsipan er blant favorittene. Jeg husker så godt at jeg fikk en stor boks med krumkaker av Mary på arbeidsstuen. Det var der noen av oss var etter skoledagene i 1973. Hun sa at jeg kunne lage så mange engler av skumgummi jeg bare ville til jul. Jeg behøvde ikke betale for tingene jeg brukte til å lage dem. Jeg delte ut de englene til noen jeg kjente i desember måned, og fikk kaker tilbake. De kakene ble min adventskalender. Jeg gjemte dem i kakekoksen under sengen min.

Jeg gråt og la hodet inntil armen til Mary. Rue og slitne fingre strøk meg gjennom håret. Hun nynnet på en sang som heter «O helga natt». Kakeboksen med hjemmelagede kaker som jeg gjemte under sengen som barn, har medvirket til at statsminister Erna Solberg og jeg i dag starter en kampanje. Vi skal sammen bake julekaker og oppfordre andre til å gjøre det samme. Vi vil bake pepperkaker, serinakaker og kanelstenger. Samtidig vil vi oppfordre alle til å tenke på at det er mange barn og unge og deres familier som strever. Vårt ønske er at det skal være mange bokser med hjemmelagede julekaker som lages og deles i år.

En kakeboks fra hånd til hånd er en kjærlig og omtenksom handling som vil vare lenge etter julefeiringen. Den vil kanskje glede lenger enn du aner.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg