Da min kjære fikk demens, viste det seg at god kompetanse finnes
Vi fikk hjelp til å håndtere diagnosen.
- Petrin Hege EideFana
DebattKommuners behandling av gamle og demente har vært i fokus i det siste. I diskusjonen om hvordan helsetjenesten behandler demente, hører også de gode eksemplene hjemme.
Min samboer fikk sin demensdiagnose i 2015. Da hadde vi begge visst at noe var galt i flere år. Min kjære var bare 66 år, og jeg var fortsatt i full jobb. Via bekjente fikk vi vite at Bergen kommune hadde demenskoordinatorer som kunne hjelpe oss på veien videre.
Ikke lenger etterpå fikk vi besøk av en koordinator hjemme. Hun ivaretok både vår fortvilelse, vårt behov for å vite hva som kom til å skje videre, samtidig som hun fortalte hvilke tilbud Bergen kommune hadde for demente.
Som ung dement kunne min samboer ha glede av å være på dagtilbud for unge demente, mente koordinatoren, og sammen søkte vi på dagtilbudet på Lynghaug. Der fikk min kjære møte andre unge demente. I et miljø som vektla hva de kunne klare, ikke det som var gått tapt. Hver dag ble det lest aviser, gått turer, besøkt museer, konserter, forelesninger o.l. Han stortrivdes, fikk nye venner og følte at livet var godt.
Etter hvert som sykdommen utviklet seg, hjalp koordinatoren med å finne riktige tiltak og tilbud. Vi fikk prøve ut ny teknologi (uten at det var innertier), ble introdusert for hjemmesykepleien og fikk flere dager på dagtilbudet. Koordinatoren organiserte møte med fastlege, hjemmetjeneste, dagtilbud og oss, slik at vi alle jobbet mot samme mål.
Kva med eldreomsorga i Bergen?
På Lynghaug stilte personalet opp, også for oss pårørende. De tok imot vår fortvilelse og brukte sin kompetanse til å hjelpe oss å forstå demens som sykdom, og hvordan vi kunne håndtere ulike sider ved den.
En gang i måneden organiserte de også samtaler for pårørende, der vi kunne diskutere felles erfaringer og få råd om hvordan vi skulle klare oss videre. Demenskoordinatoren og Lynghaug var også i kontakt med hjemmetjenestene, slik at vi som pårørende slapp å være sendebud mellom dem.
Den dagen min kjære ikke lenger kunne bo hjemme, fikk han relativt raskt plass på Slettebakken menighets eldresenter. Igjen fikk vi en følelse av at forvaltning, hjemmesykepleie og dagtilbud hadde en innbyrdes kontakt, og at tjenestene jobbet sammen for at han skulle få et godt tilbud.
Han fikk plass på en demensavdeling, der sykepleiere og fagarbeidere har høy kompetanse på å gi omsorg til demente pasienter. Han får sove så lenge han vil, de imøtekommer hans vekslende meninger om hva som kan spises, han har fått besøksvenn og aktivitetstilbud som matcher interessene.
Min erfaring er at personalet har en unik kompetanse på hvordan man håndterer demente. De har vært veldig flinke til å danne seg et bilde av hvem han har vært, og hvem han er i dag, og de strekker seg langt for å gjøre akkurat hans dager lettere. Det er jeg uendelig takknemlig for.
I debatten om demensomsorgen i Norge er det viktig at vi ikke snakker ned den kompetansen som er utviklet i feltet, men heller ser på de positive praksisene – og hvordan de kan implementeres på flere områder. Kunnskapen om omsorg til demente er tydelig hevet i kommunehelsetjenesten, og det er utviklet gode tilbud Bergen kommune kan være stolt av.
